Publisert av: raagraaum | 17 februar, 2009

Vitenskap – hvordan gjøres det ikke?

I den utmerkede bloggen til Skepsis finner jeg en link til NIFABs redegjørelse for den vitenskapelighet som preger arbeidet.

NIFAB (Nasjonalt Informasjossenter For Alternativ Behandling) står NAFKAM (NAsjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Medisin) nær. I praksis så nært at det forskningspolitiske manifestet på dette nettstedet ser ut til å være sammenfallende.

Det man finner er en underlig smørje av manglende kunnskap om forskning og forskningfilosofi. Løsrevne henvisninger til mer og mindre kjente størrelser, satt sammen for å begrunne hvorfor man ikke skal følge normale normer for forskning.

Eller?

Det er lett å forstå at de generelle formålene i forskningen er like gyldige for forskning innen både skolemedisin og alternativ behandling. Det er en rekke fenomener innen alternativ behandling vi ikke vet nok om.

Og:

Jeg hevdet tidligere at forskning på alternativ behandling har samme begrunnelse som annen forskning. Derfor er det ingen prinsipiell forskjell på forskning på alternativ behandling og vanlig medisinsk forskning. Hvis den ser annerledes ut, skal det kun skyldes at det er forskjell på forskningsspørsmålene.

Men:

Som eksempel kan nevnes at ved utprøving av homøopatiske midler kan forskerne tenke seg å benytte det samme homøopatiske middel til alle pasienter med en gitt lidelse, for så å sammenligne resultatene med andre pasienter som får ”narremedisin”. Få homøopater vil regne dette som forsvarlig klinisk praksis. Det er dermed gjort flere forskningsstudier som få alternative behandlere og pasienter har kjent seg igjen i. Så langt savner vi også metoder som kan måle virkningene av alternativ behandling på en korrekt måte.

Flere av de forhold som jeg har nevnt ovenfor kan skyldes at forskere ikke kjenner det alternative behandlingsfeltet godt nok. Behandlingsformer kan være i utstrakt bruk uten at forskerne kjenner til dem. Myndighetene slipper ikke nye legemidler løs på markedet/ mennesker før det er forsket grundig på både effekt og sikkerhet. Men det finnes ingen krav til slik kvalitetssikring av alternative behandlingsformer før markedet får tilgang til dem. Som regel mangler det forskningsbasert kunnskap om ikke bare effekt, men også om mulige bi- og skadevirkninger.

Så homøopati er ikke forsket nok på? Med manglende respekt: Dette er vrøvl. Det er forsket uendelig mye på homøopati. Enhver annen metode som var så tydelig, gjentatt og over så lang til påvist at medisinen virker ikke, at forklaringprinsippet er vrøvl, er forlatt, nedlagt, erstattet.

Det de bedre studiene (som homøopater gjerne bruker som «bevis») viser temmelig klart:

Den «medisinen» homøopatene gir er fullstendig uten virkning.

Derimot er det en viss virkning av å gå til homøopat. For noen. Av og til.

Advertisements

Responses

  1. Som forfatter av det du siterer vedrørende forskning på homøopati har jeg følgende korte kommentar:

    Din siste setning («Derimot er det en viss virkning av å gå til homøopat. For noen. Av og til.») viser at du er en av få som klarer å se distinksjonen mellom det å forske på det homøopatiske middel og det «å gå til homøopat».

    Dette er en viktig distinksjon som svært få kritikere tidligere ser ut til å ha sett. Man har brukt forskning som viser at midlene er uvirksomme til å hevde at pasienter ikke vil oppleve bedring av å gå til homøopat. En doktorgrad av Aslak Steinsbekk ved NTNU for noen få år tilbake viste nettopp at det å gå til homøopat så ut til å ha positiv effekt, men det var ingen effekt av de homøopatiske midler utover placebo.

    Som forfatterne av den sterkt kritiserte Lancet-artikkel (Shang 2005) sier i diskusjonsavsnittet sitt «Clearly, rather than doing further placebo-controlled trials of homoeopathy, future research efforts should focus on the nature of context effects and on the place of homoeopathy in health-care systems». På dette punktet er jeg enig med forfatterne. Slik forskning har det hittil vært altfor lite av både innen homøopati og de aller fleste andre alternative behandlingsformer.

    Om jeg er en av de du sikter til som har «manglende kunnskap om forskning og forskningfilosofi» får bli en vurdering jeg tar med meg sammen med de vurderinger jeg får fra redaktører og fagfellevurdere i de vitenskapelige tidsskrifter jeg publiserer i sammen med kolleger. Jeg får også brynt meg i de faggruppene jeg sitter i både i Norge og flere andre land (inkludert EUs 7de rammeprogram) hvor det er min rolle å vurdere søknader om forskningsmidler både innen klinisk skolemedisin, samfunnsmedisin og alternativ behandling. I tillegg underviser jeg i forskningsmetode og biostatistikk til skolemedisinere på alle kontinenter unntatt Antarktis.

    Men jeg er selvsagt åpen for å lære mer om forskning og forskningsfilsosofi. Man blir aldri utlært.

  2. Hvis jeg husker rett er det nettopp et sammendrag av Steinsbekks artikkel som ligger til grunn for at jeg trekker konklusjonen «å gå til homøopat kan hjelpe, men ikke den såkalte medisinen de foreskriver.»

    Eller rettere, det er n som forteller meg dette. Jeg, RR, er noe skarpere i kantene og mindre nøye med nyanser.

    Det jeg ser som problematisk med Steinsbekks artikkel (og lignende) er at jeg veit hvordan den(ne typen) misbrukes av homøopater og andre alternative: Den brukes som bevis for at «medisinen» virker.

    Etter vår mening er forskning på alternativ «medisin» et felt for psykologer metode- eller referanse/virkelighetsoppfatnings-messig. Og det er et viktig felt, for som så mange pasienter opplever også jeg leger som i sin grenseløse arroganse sørger for at det i alle fall ikke utløses noen helbredende prosesser når man har søkt hjelp hos dem.

    Det gjør at vi nok setter akkurat samme krav til metode for «alternativ medisin» som til alt annet. Det vil si det som fortsatt kalles «evidensbasert» både medisin og psykologi. Og vi tar ikke ordet «skolemedisin» i vår munn eller tastatur, annet enn for å argumentere mot uttrykket.

    Forøvrig tar n daglig en dose av en forhenværende naturmedisin, nå foreskrevet på resept, og er dermed styrket i sin oppfatning om at når «alternativ medisin» beviselig virker, er den ikke lenger alternativ, men bare medisin.

    n takker for den saklige og hyggelige tilbakemeldingen, mens RR gjerne foretrekker de mer koleriske 😉

  3. […] vår lille diskusjon med Fønnebø tidligere peker mot at så kan […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: