Publisert av: raagraaum | 6 mars, 2009

Buddhas oppdagelse

I en post om moderne ateister, kommer Bjørn Are Davidsen i sin blogg Dekodet (anbefales også for ateister) med et kraftig angrep på moderne ateister generelt og Susan BLackmore spesielt.

Jeg kommer til å svare Davidsen hvis det blir sagt ting som har med mitt synspunkt å gjøre, men siden det bygger på at n har en viss kjennskap til et felles område med Susan Blackmore, nemlig Buddhas oppdagelse, vil n nedenfor gjøre rede for sitt syn på nettopp denne oppdagelsen og hva som er utviklet fra denne, på godt og vondt. Det kommende vil med ujevne mellomrom kunne komme til å endret, lagt til, skrevet om etter behov.

Grunnen til at vi gjør det slik, er at det ville bli et alt for langt innlegg som kommentar på en debatt som bare såvidt skraper borti det Davidsen er inne på. Vi vil ikke overflomme hans blogg med det.

——————————-
Buddha regnes i dag av de fleste historikere som en historisk person, selv om det vi veit om hans liv og bakgrunn er diskutabelt. Hvis vi skal følge tradisjonen og de arkeologiske sporene, var han eldste sønn i en adelig familie av krigerkasten. Ingen kan med sikkerhet si at navnet, Siddharta Gautama, er det han gikk under, eller om familienavnet Sakya er riktig. Men at stedet Kapilavatthu lå såvidt inne på nepalsk side av grensa mellom India og Nepal er rimelig godt dokumentert. Også Lumbini, parken der den kommende buddha etter tradisjonen født, ligger i Nepal.

kapilavastu2

Som så mange andre slike historiske figurer, har tradisjonen lagt til en rekke mytiske elementer. Hans mor har fått navnet Maya, det heter seg at han ble født på vei mellom hennes hjemsted og Kapilavastu, han kom ut av sida på henne i stedet for den vanlige fødselskanalen, og han kunne både stå og snakke som nyfødt.

Spesialister kan forklare dette i tråd med de mytiske tradisjoner han var født inn i. For å være så stor måtte han tilskrives slike egenskaper. Lista er mye lenger, men har ikke noen funksjon her.

Etter at han hadde fullført sin viktigste forpliktelse overfor familien og landet han var født til å herske over: Å bli far til en sønn, en arving, en ny hersker, forsvant han hjemmefra, og tilbrakte de neste seks årene som student hos den tids vise – eneboere og asketer, eiendomsløse vismenn som bodde i de store skogene som den gang dekket området i Nord-India han levde i.

Et viktig ledd i den tids intellektuelle oppdragelse var all verdens selvpining og utsulting. Den kommende Buddha var nær døden av utsulting og selvpining da han en dag forlot sin lærer og medstudenter, ble funnet forkommen av noen som ga ham mat, og satte seg deretter under et tre som i dag kalles «bodhitreet» i nærheten av dagens Bodh Gaya i vår tids fattigste indiske stat, Bihar.

Han hadde lært en metode som kalles meditasjon. Hva det er vil gå fram seinere. Med denne metoden satte han seg fore å ville løse det han så på som livets dypeste problem: Hvorfor er det så mye lidelse? Så mye som gjør vondt, både fysisk og psykisk?

Der, under dette treet, opplevde han det som av noen kalles oppvåkning, andre opplysning. På den tids språk, som lå nær det gamle indiske skriftspråket pali, kunne man si at han nibbanerte. Fra da av omtales han som en buddha, en oppvåknet. Selv kalte han seg sannsynligvis Tatagata; og andre omtalte ham som Sakyamuni (Sakyaklaens vismann).

Å «nibbanere» er verbformen av nibbana, det samme ordet de fleste i vest kjenner gjennom formen nirvana (sanskrit). Hva det betyr, skal vi komme inn på seinere.

Etter denne skjellsettende erfaringen, gikk han først om og funderte på hva han skulle gjøre med dette. Han var overbevist om at ingen andre kunne forstå hva han snakket om, men kom etter litt til at kanskje hans gamle venner og fortelle dem om hva han hadde erfart, at askese ikke var veien, at han hadde funnet sannheten om lidelsen.

Noen fulgte ham, noen hånte ham. I løpet av noen år hadde han samlet seg opp en følgeskare, en sangha, som til dels fulgte ham på hans lange vandringer, eller reiste på egenhånd for å fortelle om sin oppdagelse, fram til han i åttiårsalderen døde av elde og et mageonde som skal ha kommet av bedervet svinekjøtt.

En del av elevene hans dannet nå en organisasjon for å bevare ordene hans, læren. Først seinere ble dette skrevet ned i noe vi kaller pali-kanonen. Den finnes også i så tidlige oversettelser til kinesisk (agamaer), at de kan tjene som kontroll av hvor nøyaktig disse skriftene er bevart over et par tusen år.

Pali-kanonen er voktet over av det som i dag kalles theravadabuddhisme. Thera betyr noe i retning av «eldste», «vada» er vei eller lære. De fleste andre med samme utgangspunkt og forståelse er for lengst utryddet.

Som følge av det enkelte opplevde som tilsvining i disse avdøde retningene, oppsto en reformbevegelse som gjerne betegnes som mahayana – «den store vogna». (Stor her i betydningen den beste, bedre enn. Hinayana, den dårlige vogna er navnet på en eller flere av disse avdøde skolene.)

Mahayana hadde sin storhet i India ved det store universitetet Nalanda, nær dagens Varanasi (Benares). Mahayana vandret så delvis til Kina, delvis til Tibet. I disse prosessene kom det til å bli foretatt betydelige tilpasninger til de lokale kulturene. I Tibet ble den første bølgen av buddhisme nedkjempet, for så å vokse igjen med innflytelse både fra India og Kina. I Kina skjedde de første stegene på veien til det som kalles Zen i Japan, og var hovedreligion for sin tids hovedhandlesvei – silkeveien.

Nok om den historiske bakgrunnen. (En god framstilling beregnet på ungdomsskoleelever er Prinsen som våknet.

Buddhas lære – den store oppdagelsen

De fire og de åtte

I Buddhas første tale, skisserte han det som i alle fall etter hvert ble til fire punkter pluss åtte råd.

En liten kommentar om hva som kan være «ekte» ord etter Buddha, hva han selv kan ha sagt.

Enkelte historikere og filologer mener at der Buddhas ord er gjengitt i bunden form (poesi, lister etc.) dreier det seg om en seinere redigering. Jeg mener dette sannsynligvis er feil. Buddha gikk omkring som lærer i sin egen lære i nærmere 50 år. Han forholdt seg ikke til skriftspråk som hukommelse, men nettopp lister, vers og andre slike hukommelsesteknikker. Det er ut fra dette heller sannsynlig at om det kanskje ikke var uttrykt slik første gang, ville han selv komme til å lage hukommelsehjelpemidler.

Så til Buddhas første tale, i hjorteparken ved Baranasi. Her framla han sin lære i fire punkter og åtte punkter. De gjengis her etter Kåre A Lie.

1. Her er den edle sannhet om det som gjør vondt, munker. Fødsel gjør vondt, alderdom gjør vondt, døden gjør vondt, sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot gjør vondt. Det gjør vondt å være sammen med det som du ikke liker. Det gjør vondt å være adskilt fra det som du liker. Det gjør vondt når du ikke får det du vil ha. Kort sagt, de fem involveringsgruppene gjør vondt.

I denne oversettelsen har Kåre A Lie valgt «det som gjør vondt» i stedet for lidelse, som er den vanlige, tradisjonelle oversettelsen. Lies begrunnelse kan finnes flere steder, for eksempel i boka Tanke og virkelighet (Side 11 til og med 37 i denne boka inneholder etter min mening den beste innføring i buddhisme som finnes på norsk.) En viktig grunn er at det har vært vanlig å oversette den som «alt er lidelse», noe som er en grov feil. En slik feil har ført til at buddhismen har vært forstått som negativ, livsfornektende.

2. Her er den edle sannhet om årsaken til det som gjør vondt, munker. Det er dette begjæret, som fører til videre eksistens, som henger sammen med nytelseslyst, og som søker nytelser her og der; nemlig sansebegjær, eksistensbegjær og ødeleggelsestrang.

Videre:

3. Her er den edle sannhet om slutten på det som gjør vondt, munker. Det er den fullstendige lidenskapsløshet overfor dette begjæret og opphevelsen av det, det er å gi det opp, vise det bort, slippe taket i det og bli fri.

Med to og tre ser vi at det er snakk om noe en frihet som er annerledes enn det vanlige mennesker kan tenke seg.

Så langt er det en analyse av hva, hvorfor og en heller teoretisk forklaring av hvordan.

I den siste,

4. Her er den edle sannhet om veien til å gjøre slutt på det som gjør vondt, munker. Det er den edle åttedelte vei, det vil si: rett syn, rett tanke, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon.

legger han fram løsningen, treningsveien, de åtte leverådene.

1. Rett syn betyr å forstå virkeligheten riktig. Til å begynne med er det å forstå at alt har årsak, er betinget av noe annet. Til sist er det synonymt med nirvana.

2. Rett holdning betyr å lev enkelt, være tilfreds med lite, men også å unngå askese og ytterligheter.

3. Rett tale betyr på den ene siden å snakke sant, men også å snakke på en måte som er til det beste for alle. Vi kunne kalle det positiv psykologisk holdning.

4. Rett handling betyr å unngå å gjøre ting som fører til skade for en selv og andre. Det gjelder drap av levende vesener, hensynsløs seksuell atferd og å ta det en ikke har fått.

5. Rett levevei betyr å livnære seg på måter som ikke skader andre. Salg av rusmidler, våpen og menneskehandel brukes som eksempler.

6. Rett bestrebelse

7. Rett oppmerksomhet

og

8. Rett konsentrasjon henspiller på den trening av sinnet som ligger til grunn for Buddhas oppdagelse, altså trene seg til å observere sinnet, tankeverdenen som den er, og bli i stand til å forstå, erfare virkeligheten som den er.

Dette er grunnlaget for Buddhas lære.

Så hvorfor er det da så mye mer i de tre «kurvene» med skrifter i Pali-kanonen? Og nesten grenseløse mengder av kommentarskrifter?

Jeg vil gå inn på det ved å si noe om noen sentrale begreper, slik som anatta/anatman/ikke-selv, karma, tomhet, gjensidig tilblivelse, meditasjon, krig og rusmidler, mat.

Mat

Buddhister er vegetarianere, ikke sant?

Riktig, det er ikke sant at buddhister nødvendigvis er vegetarianere. Men vegetarianerne har i stor grad grepet makten i vestlig buddhisme, og forsøker å begrunne det ut fra treningsregelen om å ikke ta liv. Problemet de har er å bortforklare «skurken» fortellingen om Buddha og den tidlige sanghaen – Devadatta.

Devadatta forsøkte å ta over makten i sanghaen, og skal ha konspirert for å ta livet av Buddha. Han forsøkte også å framstå som mer rettroende enn Buddha selv – blant annet ved å innføre en treningsregel om, ja nettopp, å ikke spise kjøtt. Buddha avviste dette.

Konklusjon – buddhister er ikke vegetarianere, men vegetarianere kan godt være buddhister.

Rusmidler.

De lærde diskuterer om det er var øl eller vin som menes. Men ut fra sammenhengen er det sannsynlig at det er beruselse, mer enn selve rusmidlet det advares mot.

Det er også grunner for å hevde at det er et tillegg fra etter Buddhas tid, uten at jeg vil vektlegge det. For, det å være oppmerksom på seg selv, forenkles ikke ved rusmidler.

Karma

Buddhismens syn på karma er grunnleggende forskjellig fra den hinduene (sannsynligvis) forfekter. Men i dagligtale bruker selv buddhistmunker begrepet som en mellomting mellom skjebne og straff.

I virkeligheten betyr karma omtrent det samme som årsak og virkning i vestlig vitenskap. Alt, absolutt alt, har årsaker, og er til stede bare fordi disse betingelsene er til stede. Fantasier om god og dårlig karma er meningsløse, ut over at hvis jeg gjør noe galt, fører det til noe dårlig, og omvendt, hvis jeg gjør noe godt, fører det til noe godt.

Krig

Buddhisme anses normalt ikke som pasifisme, men ikkevold – ahimsa. Ahimsa kan tolkes som et krav om å løse oppgaver med minst mulig vold og død.

Det er like vel åpnebart at treningsregelen om ikke å ta liv er alvorlig, slik at pasifisme er et valg som mange buddhister vil foretrekke. Men i tradisjonelt buddhistiske land finnes både bevæpnet politi og forsvar. I Sri Lanka er både de menige og generalene i det store og hele buddhister. I sin kamp mot Tamiltigrene argumenterer de med at alternativet kan bety mer vold, mer død.

Det er også slik at hva vi enn gjør, forårsaker vi tap av liv. Enkelte tradisjoner, som for eksempel den tibetanske, regner et liv som et liv, uansett om det er stort eller lite.

Dermed har vi gått overfladisk gjennom noen problemer som ikke er så sentrale som de som står igjen. Jeg begynner med det vanskeligste:

Tomhet – shunyata

Dette er kanskje det minst forståtte av alle buddhistiske begreper. Vestlig orienterte filosofer har en tendens til å forstå det som nihilisme, noe som er fullstendig feil.

En annen feil er å forstå tomhet som en følelse, opplevelse, en form for depresjonslignende tilstand.

Tomhet må først og fremst forstå ut fra tankegangen om at alt har årsaker, ikke noe eksisterer i og for seg selv. Dette gjelder for eksempel bevisstheten, selvet, sinnet, «sjelen». Om disse begrepene er synonyme er et omfattende spørsmål som ikke vil bli drøftet her. La oss bare kort konstatere at de ordene som brukes på språkene pali og sanskrit ikke et og er er overlappende vår forståelse. Det er altså ikke slik at vi kan si at atta/atman alltid betyr sjel eller selv; at citta alltid betyr bevissthet osv.

Vi står altså overfor et begrep som ikke passer inn i vårt språk. Det er ikke noe særsyn; alle oversettere kommer bort i slike problemer.

Det første vi må fastslå er at «tomhet» ikke betyr finnes ikke, fravær av eksistens. Poenget er at tingen eller fenomenet ikke kan finnes av seg selv, og at vi må bruke all vår observasjonsevne for å finne ut av hva det er som gjør at noe finnes.

Hva er for eksempel forskjellen på et Ikea-møbel som ligger i sine enkelte deler på golvet, og det ferdige produktet montert? Forskjellen er at noen har utført et antall spesifiserte handlinger. Uten disse handlingene – ikke noe ferdig møbel.

Og omvendt – hvis du nå skal flytte og ønsker å ha møblet i flatpakket form, må den samme serien, i omvendt rekkefølge, utføres.

Altså, å oversette «shunyata» som tomhet er en svært så tvilsom sak. Shunyata henger også sammen med 0, sifferet null. Det vi kan kalle den buddhistiske tomhetsfilosofien oppsto omtrent på samme tid som indiske vismenn fant opp nullen – det å ha en betegnelse for ingenting.

Og vi veit jo at nullen har forskjellig betydning, alt etter hvor den plasseres. I titallssystemet som vi bruker til daglig er 0258 noe annet enn 2058, 2508 og 2580. Dette viser til at sifrene bare får sin betydning etter sammenhengen vi bruker dem i.

På samme måte med ethvert fenomen, også oss selv. Hva vi er, kommer helt an på betingelsene våre, betingelsene for at vi er tilstede her og nå.

Reklamer

Responses

  1. Til de som måtte lese dette og spørsmål om andre emner enn det som er dekket her, det er bare å skrive det som kommentar.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: