Publisert av: raagraaum | 12 mars, 2009

Skoledrapene

«Politiet vurderer å sikte massemorderens far» forteller VG.

n var nettopp ankommet New Delhi i India da nyheten om massakren i Columbine kom på BBC World. For n var det en ekstra vri – så lenge han ikke hadde tilgang til navnene på de drepte og skadde, kunne han ikke vite om de var barn av tremenninger som bor i nettopp dette området.

Det personlige har selvfølgelig ikke noe med saken og problemet å gjøre, men på samme måte som hendelsene i Finland på en måte berører oss mer fordi de er våre naboer, og vi har samfunnsforhold som er mer lignende, skremmer det oss.

Så også Tyskland, som er siste.

Vi ønsker alle å forstå hva som skjer, ikke fordi vi er nysgjerrige, men fordi vi ønsker å kunne forebygge, forhindre at det skjer. Og for å være ærlig, vi er spesielt opptatt av at det ikke må skje på en skole der en av våre er til stede.

Etter min og ns mening, er det feil å fokusere på volden disse hendelsene. Ikke fordi den er uvesentlig, men fordi den ikke tjener til forklaring.

En bedre tilnærming er å forstå dem som selvmord. Selvmord der gutten i sin fortvilelse tar med seg så mange som mulig.

Den som har hatt anledning til å hjelpe mennesker som er i ferd med å skulle ta sitt eget liv, vet hvor ofte det er en slags avklarthet, nesten som en form for lykke hos disse menneskene når de vil sette seg inn i bilen for å kjøre i full fart i en fjellvegg eller utenfor et stup. Når de legger seg på togskinnene, eller sikter mot vogntoget.

Det er som om all den selvforakt de har følt, all den fortvilelse de har levd i, oppheves, fordi de nå, endelig har funnet løsningen. Selve LØSNINGEN, den som skal endre alt.

I tillegg ligger det en forutsetning som er like så meningsløs som overbevisende for den som befinner seg inne i den «bobla» den kommende selvmorderen er i: «De skal bare få se, jeg får min hevn.» At de ikke kommer til å oppleve denne hevnens time selv, se det spiller ingen rolle. Logikk fungerer ikke lenger.

Det ubehagelige ved denne forståelsen er at når gutten (så langt) først har kommet inn i denne «bobla», er det for seint. Man kan selvfølgelig bli bedre til å fange opp signaler, men det vil ikke hjelpe så mye.

Som vi var inne på i går, er det en mulig endring i forståelsen av hva depresjoner kommer av. Mye av det som har vært antatt, har vært svært lite begrunnet.

Og da står vi tilbake i forebygging. Et bedre psykisk helsevern for ungdom. Fritidstilbud. Sosialarbeidere i skolene og fritidsmiljø.

Gammelt nytt? Jo, men hva annet har vi?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: