Publisert av: raagraaum | 17 april, 2009

Med pisk og champagne

Ferdig med Fabrice D’Almeida: Med pisk og champagne. Sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-45.

Som med en del andre bøker der opplysningene får en til å tenke om igjen på viktige områder: Med pisk og champagne ble lest sakte, i biter. De som leser alt når det er nytilgjengelig vil ha den på lista over forlengst leste bøker.

Men det er vel ikke så ille timing nå heller, når filmen om attentatforsøket er i mediaomtalen og snakkis folk mellom.

I Wikipedia gjengis glansbildet av Claus Schenk Graf von Stauffenberg; en mann som alt i 1939 ble med i motstandsarbeidet mot Hitler, for så å være den utførende i det mislykede attentatforsøket i 1944.

Uten å gå i detalj omkring den gode greves beveggrunner, gir D’Almeida et noe mer nyansert bilde av den høyere sosietet som greven av Stauffenberg, Claus Schenk var en del av. Den var til å begynne med negativ til Hitler, for så å til fulle nyte fordelene i den røverstaten Hitler-Tyskland var.

At han fra 1942, som så mange andre, forsto at Hitler ledet Tyskland mot fortapelsen, skulle ikke så mye til. Ikke etter tapet av Stalingrad, med alle de fullstendig idiotiske feilene som ble beordret av Hitler i denne anledningen. De militære lederne som måtte ha trudd på myten om fenrikens militære geni, måtte forstå det seinest da.

Hvorfor kom så ikke attentatet tidligere? D’Almeida antyder en langt mindre idealistisk grunn: At det fortsatt lønte seg å være regimets adel.

Det var en intim og gjensidig utnyttelse av hverandre mellom den tyske sosieteten, det vil si adelen og noen få søkkrike familier, og Det Tredje Rikes førstemenn. Naziregimet skaffet adelen og overklassen midler til å fortsette, ja forbedre sitt ørkesløse og sorgfrie liv mens massene sultet og frøys. Mens naziene skaffet seg legitimitet i «det gode selskap.»

Greven av Stauffenberg var, i dette perspektivet, først og fremst ute etter å redde sin egen stands stilling i ruinene av Tyskland.

Og, selv om han ikke greide å ta livet at Hitler, kan kan stå som en av de som best hjalp til med å hindre at okkupasjonsmaktene i vest lot sosieteten i det store og hele drive sin virksomhet videre etter krigen, som om ikke noe hadde hendt.

Først nå, når så godt som alle som har svin på skogen er døde, er tida inne til å se på hva som virkelig skjedde.

Det er ikke noe vakkert syn.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: