Publisert av: raagraaum | 21 april, 2009

ME – forskning og behandling

Bjørn Jarle Larsen, på nettet kjent som Sosialdemokraten, har så langt vi kan forstå, fått gjennomslag for et programpunkt i Arbeiderpartiets program:

Arbeiderpartiet skal støtte forskning på ME/kronisk utmattelsessyndrom, og la ME-pasienter få dekket utgifter til medisinsk behandling i utlandet frem til tilfredsstillende medisinsk behandling er etablert i Norge.

Vi, og særlig n, er i prinsipp lite glad for at politikere blander seg inn i detaljer når det gjelder både helse og skole (og sikkert en del andre områder vi har mindre greie på). Vi ønsker for eksempel ikke at politikere skal avgjøre om kikkhullkirurgi skal brukes for å gjennomføre en spesiell operasjon. (Det blir liksom litt klarere når elitemedisin trekkes inn.)

Vi mener også at i skolen (som altså n har noget greie på), var det bedre om politikere (og for å ta et annet partis meninger, også foreldrene) bryr seg mindre om detaljer, og mer om hva de vil se som resultat.

Men tilbake til forslaget. Hvorfor er det så godt?

Jo, fordi det:

(a) tar ME på alvor. Mange (sannsynligvis de fleste) møtes av et helsevesen som forstår ME som en slags lureri fra pasientens side. Overdriver vi her? Kanskje, men i en forsamling av ME-pasienter er vi rimelig sikre på at det er den overveiende opplevelsen.

(b) tilbyr helse-arbeidere å forske på problemet.

(c) ikke enhver forskning duger, fordi …

(d) inntil det er kommet norske resultater (gjerne bygd på utenlandsk, vil jeg håpe), så går det betydelige behandlingspenger og prestisje ut av landet.

Vi opplever ofte at politiske vedtak er preget av lite taktisk forståelse, en slags politkkbobleforståelse av verden.

Dette er et eksempel på det motsatte: Pisk og gulerot til det norske medisinske og psykologiske miljøet.

Oooops, der reiste busta deg på en del folk med ME, antar vi. Men ta det med ro. Vi lever ikke i den (sannsynligvis) villfarelse av ME har psykiske årsaker. Men noen ganger er det slik at en lidelse påfører mennesker reaksjoner som må brytes ut av.

Hvor stor andel av ME-pasienter dette gjelder, er usikkert. Det kan være noen, det kan være mange, det kan være nesten alle. Og det trenger vi forskning på. Om metodene som ser ut til å kunne bryte gjennom den onde sirkelen virkelig er til hjelp? I tilfelle, hvor mange (hvor stor andel)? Hvorfor dette (eventuelt) hjelper? Hva er forskjellene mht. de det ikke måtte hjelpe for? Er det flere diagnoser gjømt i den ene ME?

Osv.

Forslaget er så godt fordi det (og her gjentar vi oss selv) sier at norske forskere skal få penger, men så lenge de ikke har kommet fram til noe som beviselig hjelper, så sender vi pasienter som orker det ut av landet. Og (jeg velger å lese forslaget litt vidt), utenlandske leger som kommer til Norge for å hjelpe pasienter som sliter, betales selvfølgelig som om de var i London.

Det vil si, vi driver jo ikke «sosial» dumping, så de får få norsk lønn for strevet.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: