Sykler, Røkke og Brustad

Det er vår, og med det følger at n går over familiens sykler. Det tar tid, og er morsomt arbeid. I år omfatter det også et innkjøpt «vrak» som ser ut til å være mye bedre enn prisen tilsa. Med et par oppgraderinger ser den ut til å komme på noe nær 10% av opprinnelig pris.

Følgen av dette er at det blir mindre tid til blogging – både å følge andres og å skrive på vår egen. Og det gjør at det å følge med i det «drama» som for tida arrangeres og tilberedes av våre mer eller mindre pålitelige journalister, samt mer eller mindre lydig følgende bloggere, blir noe som kommer når og viss at det er tid til det.

Som altså Røkke, akkurat nå. I sin ellers velbegrunnede blogg skriver «Sosialdemokraten» at Kjell Inge Røkke er ferdig som industrieier fordi han er arrogant og trur han kan holde på som Gerd-Liv Valla, ja da er logikken så haltende at vi gnir oss i de vårsåre øynene: For han argumenterer med at Gerd-Liv Valla oppførte seg som om hun eide LO, og da går det galt.

Eh, ja, kanskje. Men det er den lille forskjellen mellom de to at Kjell Inge Røkke, sånn reint faktisk eier både det ene og det andre, og kan være så arrogant som han vil.

Men vi ser en annen parallell enn Sosialdemokraten. Både Røkke og Valla bryter mot medierådgivernes råd # 1: Hvis noe er blitt hevda av en tilstrekkelig kjent journalist i et noenlunde kjent medium, så er det bare å innrømme at det er sant.

Samma hva, journalisten har sagt det, og da er det sant. Ingen kollega av denne første journalisten, denne første redaksjonen, vil trekke «fakta» i tvil. Deres jobb er å selge, og det gjør man best i flokk. For hvis alle er enige om at dette er ei stor sak, så selger alle bedre.

Hvis journalistens oppgave var å avdekke, vise nye sider av saker som er viktige, ville vi hele tida ha journalister som kikka hverandre i korta, som viste at #1 tok feil, at det finnes andre opplysninger som motsier det den første la fram som fakta.

Vi er uenige med Sosialdemokraten og det kompakte pressekorps når det gjelder Gerd-Liv Valla. Det er kort og godt for mye som ikke stemmer i den saka. Men den er så gammel at neste runde er for historikerne. La oss komme med en prediksjon: Saka Gerd-Liv Valla vs. Yssen kommer til å framstå på en helt annen måte. Hvordan er ikke viktig her.

Det viktige her er at statsråd Brustad, enten det nå var på eget initiativ eller fordi vanlige medierådgivere ga henne dumme råd, ikke så forskjellen på å være en forholdsvis begrenset aksjeeier i et aksjeselskap. Hun blanda sammen en begrensa aksjepost med Statens rolle i selskaper der Staten er majoritetsaksjonær.

For det var denne rolla media ga henne, som opposisjonen forsøkte å presse på henne, på tross av at de sikkert nok visste bedre. (I alle fall visste medierådgiverne deres det.)

Kjell Inge Røkke har en helt annen stilling. Han er en eier som er svært godt likt i de selskapene han eier eller har vesentlig innflytelse på. Slik sett arbeider han etter en forståelse av hvordan den nordiske, sosialdemokratiske modellen virker. Hva det er som har gjort oss så enestående vellykkede, med våre begrensede ressurser (også før olja for Norges del): Samarbeid mellom bedriftseiere, ledelse og fagorganisasjon.

I land som Storbritannia og Frankrike kommer bedriftseiere og -ledere tradisjonelt fra begrensede lag av folket, har gått på de samme skolene, omgås hverandre, og har et eierforhold til de ansatte. Ville streiker prega Storbritannia fram til Margaret Thatcher tok knekken på fagorganisasjonene. Frankrike opplever svært ofte streiker med de forskjelligste motiver.

Mens vi her hjemme ser at de mest vellykkede bedrifter har et nært samarbeid.

Og altså, at en dyslektiker uten familie blir Norges mest vellykkede industrileder.

Det sparker i vei janteloven hos de som synes at bare de med den rette familiebakgrunn, eksamen fra Handelshøyskolen, og fortid i Unge Høyre hører hjemme der.

Spådom: Brustad har ikke så lenge igjen som statsråd. Hun kommer vel til å holde over valget, men får knapt nok noen ny sjanse.

Røkke går over i en annen rolle, hva den enn måtte være. Men nå er ikke det noen overraskelse. Han har lenge ymtet frampå om en ny rolle.