Publisert av: raagraaum | 28 april, 2009

Folkeavstemninger og annet lokademokrati

Audun Lysbakken og Ingvar T Skjerve har gitt ut bok: Deltakerne. Vår vesentlige kjennskap er fra et par radio- og TV-innslag der den kjekke unge høyremannen Torbjørn Røe Isaksen nærmest obligatorisk blir brukt som «balanse.»

På den måten slipper journalistene å forholde se til Lysbakkens utfordring: At hva som er frihet og selvbestemmelse er noe annet enn hva høyresida mener: Pengenes frihet. Tradisjonens overhøyhet. Overklassens makt.

For når Lysbakken snakker om at arbeiderne kan eie bedrifter, avleder Røe Isaksen med Syses gamle «selveierdemokrati» – en tanke om at hvis man var ansatt i en bedrift, skulle en kunne kjøpe aksjer skattefritt. Det var, for å si det pent, noe ganske annet. Noen i bedriftene ville på denne måten slippe skatt på inntekt,og få øket makt på grunn av at det var eiere.

Men det er en avsporing. Bedrifter som eies av ansatte er en suksess. Og det er mer demokratisk enn aksjedemokratiet. Aksje»demokratiet» er pengestyre: Den som eier mest, bestemmer. Det er enkelt, selv om både Brustad og opposisjonen for øyeblikket forsøker å late som noe annet når det gjelder Aker Solutions og Røkke.

Igjen en avsporing. For Lysbakken går inn på et annet område, der Matz Sandman, tidligere barne- og familieminister under Gro, forlengst har trått: lokale folkeavstemninger.

Dette har FrP også lenge foreslått. Og vi er ikke uten videre uenige med Røe Isaksen om at det kan fjerne ansvarligheten hos folkevalgte. For hvis ikke noen – les politikere og partier – gis ansvaret når ting går galt, hva skjer da? Flertallet? Flertallet i folkeavstemninger? Folket, som det heter? Bare de mest paranoide diktatorer har forsøkt å fjerne folket.

Men det er en annen side. For hva er problemet med de typiske folkeavstemningene? Som for eksempel veiutbygging.

Problemet er alternativene. La oss ta en by som kveles av trafikk. En plan lages for å løse dette problemet. Som finansiering foreslås bompenger. Og så legges det ut til folkeavstemning, der alternativene er for og mot bompenger.

Ikke om planen skal gjennomføres med bompenger, eller om ingenting skal gjøres. Nei, det typiske er at bompengemotstanderne slipper unna virkeligheten.

Det er her ansvarligheten kan introduseres. Hvis vi får folkeavstemninger med reelle alternativer, ansvarliggjøres folk på lokalplanet. Hvis vi skal bruke folkeavstemninger mer, må alternativene være nettopp de dilemmaene som administrasjon og ansvarlige partier står overfor.

Mulig?

Hvem veit, vi taper lite på å prøve.

Advertisements

Responses

  1. Jeg tror den jevne velger ville mistet interessen for fort med enda flere avstemninger. Ikke bare det, men da kan resultatet fort bli like representativt for folkemeningen som en vg-gallup.

  2. Både ja og nei. Problemet med det vi så langt har sett av folkeavstemninger er at for mange ikke får konsekvenser. Og vi mener nok at det er begrenset hva som er egnet – det må være ting som er temmelig nær den enkeltes hverdag. Kanskje også saker som ikke hele enheten (kommunen, fylket, bydelen …) skal stemme over.

    Men en minimumsdeltakelse ville sikkert være en ide. Og da kanskje at hvis ikke mange nok deltar, så skjer ingenting.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: