Publisert av: raagraaum | 28 april, 2009

Viruseri

Vi har alltid hatt et anstrengt forhold til biologi, zoologi og andre sånne fag. Først med verker som bygger på Darwin og videreutvikling gir det noen mening. Altså, vi har aldri funnet dyr interessante som sådan, og jubler ikke over hvor «morsomme» katter og hunder og andre plagedyr oppfører seg.

Men virus. Etter å ha lest Susan Blackmore: The Meme Machine, og i god norsk oversettelse Memennesket, ble vi gående med en følelse av at her var noe veldig viktig, og noe veldig galt.

Det gale gikk på de storslåtte generaliseringene, der «memer» kunne være nær sagt hva som helst.

For, og her er vi P2s «Verd å vite» mer eller mindre evig takknemlig, det var med genetikken at Darwins geni (eventuelt Darwins flaks) kom til sin rett.

Derfor havna Robert Aunger: The Electic Meme i vår postkasse, og med våre den gang svake syn, ble den slukt. Ei bok som på en del områder er så vanskelig (for oss med vår bakgrunn) at det ble et skikkelig strev å komme gjennom med mening.

En av mange viktige forhold han tar opp, er virus.

En av NRKs korrespondenter kom i dag i skade for å si at svineinfluensabakteriene (sic) utvikler seg i nesa, og dermed fremmer smitte fra menneske til menneske.

La oss i en parentes bemerke at P2s «Verd å vite» bør inn på pensum for enhver seriøs journalist. Man vet aldri når man får bruk for det som sies der. (Med unntak av feievikaren som fikk en meteorolog til å regne om vannet i ei tordensky til elefanter.)

Men altså, virus og bakterier er svært så forskjellige vesener.

Bakterier formerer seg mer eller mindre som oss mennesker. Ritualene er vel noe enklere, men celle møter celle og utveksler … som blomster og bier vet dere. (Eller knulling for mindre sarte sjeler.) Eller så deler de seg av eget initiativ, slik at arvestoffet føres videre.

Arvestoff utveksles og fører til endringer. Eller i det minste, arvestoff muteres, og en sjelden gang er mutasjonen et lurt trekk.

Virus, derimot. Å begripe virus er en utfordring.

Mens Karius og Baktus på sett og vis kan formidles sånn som Torbjørn Egner gjorde det, som individer med personlige egenskaper, er virus …

… noe annet. Noe ganske så annet.

Med allverdens forbehold, virus er ikke individer. Den enkleste amøbe er et individ, men ikke virus. Virus er en slags spesialiserte legoklosser, som hekter seg på individer. Virus er snyltere, helt uten egeneksistens.

Det finnes visstnok enkle organismer som lever av å spise virus, hvis vi har forstått det rett. (Og det er slett ikke sikkert, dette skrives først og fremst i håpet om at noen kan komme til å korrigere våre tanker om fenomenet.)

Men virus kan ikke leve for seg selv.

Men virus kan også noe annet. Der bakterier, amøber, maneter, mygg, ulv og andre mer eller mindre plagsomme former for liv er avhengig av et egna miljø for å overleve og videreføre genene, har virus en annen mulighet: De kan slå seg sammen.

Og det skal være hva som har skjedd med det beskjedne svineviruset, som altså, som navnet sier, ha vært avhengig av nettopp svin, griser som verter. Uten svin, ingen svineinfluensa.

Så lenge det finnes svin, skulle altså viruset være fornøyd med tilværelsen. Men det er alltid noen som ikke er fornøyd, også blant virus. Eventuelt, det skjer ting selv virus ikke har kontroll over. (Og hvem skal klandre dem; enhver som har vært skikkelig forelska veit at det er stunder der kontrollen med hvor fornuftig en handler er noe begrensa.)

Altså, svinevirus kan komme til å slå se sammen med fuglevirus, og igjen med menneskevirus. Og vips, der har vi et helt nytt virus som ikke trenger svin for å overleve, men mennesker.

Så langt er dette en omstendelig omskrivning av noe en journalist åpenbart leste opp uten nødvendigvis å forstå så mye i går kveld. Vedkommende hadde sannsynligvis fått hjelp av fagfolk, og ære være journalisten for det. Det skulle flere av dem gjøre oftere.

Men så kommer tanken. Er det sånn at slike spleiselag blant virus er noe sjeldent, eller er det sånn at det skjer hele tida, men for det meste er resultatet lite vellykket? Og selv om det i prinsippet kan være vellykket, så når de aldri å vokse seg mange nok til å forbli en stamme som kan spres og bli en stormakt i virusenes verden?

Kort og godt: Virus behøver flaks for å lykkes?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: