Publisert av: raagraaum | 25 mai, 2009

Per Petterson: Ut å stjæle hester

Etter noen år da lesing har vært tungt og strevsomt, har vi oppdaga gleden ved å lese langsomt. Det var noe vi før ikke kjente til, rabiate hurtiglesere som vi var.

Og Per Petterson skriver slik at det innbyr i alle fall oss til å lese sakte. Nyte, kjenne glede ved ordene, bildene, konstruksjonene i språk og fortelling.

Ut å stjæle hester har stått på lista over bøker vi har ønska å lese siden vi hørte andre kapittel lest på NRK P2 mens vi kjørte mellom Magnor og Kongsvinger for noen år sida. Vanligvis er vi ikke særlig glad i høytlesing av bøker; det er overgangen mellom bokstavene og lydene vi hører i hodet som fortsatt, mer enn 60 år siden vi knekte koden å lese, som gir en uendelig glede når det er på det beste.

For Per Petterson kan å skrive litteratur. Han behersker språket, han behersker det å lage bilder. I noen mindre grad dialog, mens de indre monologene, se det er noe annet.

Så fikk da Per Petterson Nordisk Råds litteraturpris. Fortjent? Jo, men vi håper man i ettertid vil si: For tidlig.

For etter vår mening er det noe som mangler: Dramaturgi.

Per Petterson forteller (Grosvold like etter Nordisk Råds pris) at hans teknikk er at han setter seg ned å skrive, uten noen plan. Når han lykkes med dette, skapes det magiske overganger, ut og inn av nåtid og fortid, det som har vært.

Men, for å være ærlig, når det ikke funker, blir det platt og langsomt.

Ikke at det skal være en «cliffhanger» hver halve side. Vi orker ikke den slags litteratur. Men det er noe med fortellerkunsten som av og til mangler hos Petterson.

For å forsøke å fortelle hva vi savner: Vi har lest tre av Mankells bøker: Danselærerens gjenkomst, Teabag og Italienska skor. Danselærerens gjenkomst er, etter vår mening, en lagdryg, kjedelig, til dels håpløst feilaktig beskrivelse av et helt usannsynlig mord. Det eneste som driver denne leseren fram er at Mankell er slik en mester i det dramaturgiske: Den stadige følelsen han skaper om at nå, snart, kommer det noe som oppklarer, forklarer, sannsynliggjør.

Teabag er noe av det morsomste vi har lest, mens Italienska skor er en romanperle som både har samme kvaliteter som Per Petterson språklig – ord som vi både hører og ser for oss mens vi leser.

Sånn sett er de to bøkene – Ut å stjæle hester og Italienska skor – lignende. Lavmælt om einstøingen som har rømt unna «verden». Men der Mankell driver oss lesere gjennom en til tider kaotisk, men etter hvert forståelig serie hendelser som forklarer, forblir Per Pettersons roman noe tafatt.

Men Per Petterson er, som romanforfatter å dømme, en ung mann. Han har ennå muligheten til å skrive den virkelig store romanen. Eller ti. Vi skulle gjerne sett at han la litt mer arbeid i dramaturgien, bare.

En liten kommentar om språket.

Det er gøy å se at ikke alle forfattere lar seg tvinge inn i Riksmålsforbundets arkaiserende tvangstrøye. Men vi stille oss et spørsmål som kanskje bare kan besvares av filologer med god kjennskap til østnorske dialekter og moderne sosiolekter:

Bruker han ikke en del hunnkjønnsord som ingen dialekter innen de områdene personene hans er fra har? Ei børste, for å ta det siste vi la merke til. Og det omvendte – i tittelen, hvorfor heter det ikke stjæla?

Oss minner det om det påtatte ML-språket som enkelte fra Oslo Vest konstruerte.

Men som i så mangt – vi kan ta feil.

Dermed står vi for øyeblikket med ei leseliste uten skjønnlitteratur. Må se å få ordna på det.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: