Publisert av: raagraaum | 4 juni, 2009

Så er det tjue år siden …

… at håpet om demokrati sprakk i Kina, ved massakren på Tien An Men-plassen?

Eller, alternativt:

… at demokratiseringsarbeidet begynte for alvor under det kinesiske kommunistpartiets paraply?

Alle «good guy» (av begge kjønn) blogger i dag sin forargelse over det som skjedde den gangen (riktig), over at det «ikke har skjedd noe» (feil), eller at det går så sakte (tja, det kommer an på …)

Kina er i dag en autoritært styrt republikk som er inne i en ekstrem vekstrase, økonomisk. Det er umulig å unngå å se at det styrende systemet har lykkes med to ting:

For det første å stabilisere og styre det enorme området som i dag utgjør Kina.

For det andre å sette igang ei teknisk og økonomisk utvikling som det står respekt av.

Det tredje, som gjerne overses, er at de har satt igang demokratisering på lokalplanet. Etter vår mening er det langt viktigere enn om de uten videre åpna opp for et valgsystem av vestlig type.

Skjønt – hva mener vi med det siste?

Er det demokrati i EU? Hvis spørsmålet er om folk i de forskjellige medlemslanda velger representanter til et europeisk parlament, er svaret ja. Det er et valg få deltar i, men det er et annet problem, er det ikke?

Vel, dette parlamentet har liten makt. Et system av representanter fra de forskjellige landa, kommisjonen, har i realiteten makt som betyr noe. Og de velges ikke av folk, men utpekes av folkevalgte.

Hva er så det kinesiske kommunistpartiet?

Det er i alle fall ikke noe kommunistparti. Det er et system som begrenser hvem som får lov til å være med og styre landet. Et slags «du må gjøre deg fortjent til å delta»-demokrati. I dag er det åpenbart et sterkt nasjonalistisk parti, som legger vekt på å holde konglomeratet av nasjonaliteter samlet under en i det vesentligste han-kinesisk politisk klasse.

Eller er det frykten for at riket skal ramle sammen som fører til det som ser ut som nasjonalisme?

Den er nemlig ikke uten grunn. Som nordmenn kan vi ty til ei lita bok skrevet av Wilfred Skrede, en norsk unggutt som tok veien over Sibir, gjennom det vestlige Kina over til India på sin vei til de norske styrkene i Canada under den annen verdenskrig. (Over verdens tak, Gyldendal 1949.) Han beskriver et Kina i full oppløsning, der lokale krigsherrer utøvde den makta de var i stand til.

Det han så, er slutten av en periode på vel hundre år, der Kina gikk i stykker under press fra Det Britiske Samveldet og Russland. At keiserdømmet falt i 1912 ga ikke noe stabilt styre. Det Mao gjorde var blant annet en samlingsprosess, som fortsatte gjennom verdenskrigen, fram til den endelige okkupasjonen av Tibet i 1949.

For store deler av befolkningen var altså Maos styre til å begynne med en ny stabilitet, med (relativt) liten korrupsjon, makta tatt fra de lokale føydalherrene, mindre vilkårlighet, lov og orden.

Den eneste delen av området som ikke reagerte relativt positivt, var Tibet. Tibets historie (som vi ikke kommer til å gå i detalj om her) viser et spesielt forhold til Kina, eller rettere, til den kinesiske keiseren, som for å si det enkelt, dannet en gjensidig plikt til å beskytte hverandre.

Etter et kinesisk forsøk på å skaffe seg kontroll over Tibet (general Er Fengh) slo feil i 1905, gjorde den forrige Dalai Lama omtrent 1912 i praksis alle de ting som en rekke folk gjorde for å hevde sin egen nasjonale frihet – unntatt å gå inn i forpliktende internasjonale organer. De facto var Tibet fra 1912 til 1949 en selvstendig stat.

En av grunnene til motstanden fra tibetanere, særlig i øst (Amdo, Kham, i dag ikke en del av TAR) var de bitre erfaringene fra kampene og brutaliteten blant annet fra Er Fengh.

Så er det at Mao gjør sin store bommert, og lanserer «kulturrevolusjonen» – som vi i dag kjenner godt til hvor katastrofal var, og en personkult som stoppa opp den revolusjonære dynamikken som ellers kunne ført Kina inn i økonomisk vekst og kanskje også former for demokrati.

I stedet kom en tilstivning til et byråkratisk stat som først etter Maos død kunne begynne å endre seg.

Hvis vi godtar at «noe å leve av» er en grunnleggende menneskerett, har «kommunistpartiet» utvilsomt levert for de store deler av Kina. Ikke alle, for særlig i utkant og spesielle etniske grupper, er fattigdommen omfattende, og de sosiale ordningene som fantes under Mao, helt forsvunnet.

Opptøyene for 20 år siden var inspirert av vestlig demokrati. De kinesiske lederne har valgt en annen vei: Å bygge opp demokrati nedenfra, lokalt.

Norge har bidratt til dette, slik Anne Lene Dale Sandsten skriver i Dagsavisen. (Link funnet hos Liv-Marit, som har en helt annen forståelse).

Det vil si at vi er rimelig optimistisk for han-kineserne, det store flertall av kinesere. De er på vei inn i en form for samfunn der menneskerettigheter og nære politiske avgjørelser er i ferd med å bli overlatt til folket.

Så lenge det skjer utvikling i dette, er det all grunn til å rose Kina og de ledende for framgangen.

Men når det gjelder Tibet og en del andre minoriteter, trenger Kina og kineserne å forstå det vi i Europa begynner å forstå: At etniske minoriteter har behov for langt større rettigheter enn hva som tilbys Tibet, de muslimske minoritetene og en del andre: Nasjonal selvstendighet innen fellesskapet.

Som vi (med unntak av Frp) arbeider i retning av når det gjelder samene, som Skottland som får tilbake sin gamle suverenitet etter folkets ønske, som i Spania som deles opp i regioner med egne språk og kultur.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: