Publisert av: raagraaum | 9 juni, 2009

Nypoteter

Nå er vi ikke så veldig glade i poteter, men det finnes unntak.

Men det begynner for ei uke eller to sida. Det finnes et stort kjøpesenter der veien fra Uddevalla til Lysekil krysser E6. Og det var passe tid på dagen til å stoppe for å proviantere. Bare så vidt inne i butikken, rett til venstre, har de potetavdelingen på Konsum. I et mørkt hjørne, til og med. Det var all verdens (nåja, en liten del av verdens) poteter i poser. Og det var løs-vekt-poteter av forskjellig slag.

Lengst inne sto det to menn og plukka ivrig fra ei kasse. Før vi kom fram dit, var det kommet en eldre herre til. Sammen sto vi og venta til de to unge var ferdige med å leite fram de største av nypotetene, til vi kunne ta over.

Vi ville ha de små, og etter at begge hadde fylt hver sin store pose med små, røde, jordete poteter, kunne han ikke dy seg: «Ni också?»

Det ble ikke mer, vi hadde vist vår tilhørighet til en viten som forsvinner i markedsføringssamfunnet:

At små nypoteter som er røde i skinnet og har jord på seg smaker bedre enn de bleike «ferskpotetene» som selges i de bedre kolonialene, sammen med andre overprisa og standardiserte varer.

Der og da tenkte vi at kanskje er det bare minnet, erfaringen fra en barndom i et fattig land med store problemer etter fem års okkupasjon, slik at enhver C-vitaminkilde måtte oppleves som himmelsk.

Men da dagen kom, sto hun barnebarnet som skal begynne på skolen, og hennes tre år eldre søster og var litt skeptiske til så små poteter. Men ok, smake kunne en jo gjøre. De første forsiktige bitene, forbauselsen, potetene med den markante smaken. Det gikk litt, så kom de tilbake og ville ha mer. Og mer. Og enda mer.

Så er altså norske og svenske nypoteter av den gammeldagse sorten objektivt bedre. Stort mer kravstore enn de to småjentene kan ingen være. Men hvorfor, spurte den største, hvorfor smaker de sånn? Og hvorfor er de minste de beste?

Vi antar dette: I og like under skallet ligger C-vitaminene. Forholdet skall til innhold er som kjent slik at med en gitt tykkelse på skallet blir denne delen av poteten:

Vi antar at en liten potet er nær ei kule i form.

Da er overflata 4 pi r^2
Og volumet 4/3 pi r^3

Dermed vokser volumet med økende radius, eller størrelse av kula mer enn overflata.

Omtrent dette forholdet gjelder også for den lille poteten. Den har altså mer skall i forhold til innhold, og når den serveres uten å fjerne skallet, er den en bedre kilde til C-vitaminer.

Hvorfor er norske og svenske nypoteter (kanskje det samme gjelder på andre sida av østersjøen og Island, hva vet vi) vesentlig bedre? Inntil noe annet er bevist, tillater vi oss å anta at det skyldes lysforholdene. Det gjelder jo også for eksempel gulrøtter, som er bedre jo lenger nord de er dyrka.

Og jordbær. Snart er det slutt på de belgiske og portugisiske jordbærene, og vi får norske, helst kjøpt utafor den lokale Statoilstasjonen.

(De svenske er heller ikke å forakte.)

Epler kommer vi tilbake til, når sesongen er der.

Og så lurer vi på – hvor finner vi karvekål? Det var også en av disse tidlige delikatessene som skriver seg fra ei tid da C-vitaminmangel var vanlig når det gikk mot vår og sommer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: