Publisert av: raagraaum | 1 juli, 2009

Lest: Kim G. Helsvig: Pedagogikkens grenser. Kampen om norsk pedagogikk ved Pedagogisk forskningsinstitutt 1938-1980

Det er med stor interesse n har lest om hva som førte opp til, og hva som egentlig foregikk ved PFI mens han var student, og hva som skjedde etterpå.

Det gir mening til forvirringa den gangen, at han tydeligvis ikke befant seg i noen av hoved-«frontene» og ble forvirra av de til tider bisarre og skiftende koalisjonene mellom kristenkonservative, ML-ere og anarkister.

Helsvisgs påvisning av at mytene om PFI som en del av Arbeiderpartiets venstrefløy er feilaktig, i alle fall fram til Eva Nordland ble sentral i deler av instituttets virke.

Han får sin opplevelse av Eva Nordland som ytterst lett faglig bekreftet, og skjønner at hans reaksjon (å komme seg vekk derfra) var lik omtrent alle han så opp til faglig og faglig-politisk.

Et imponerende historisk verk.

Reklamer

Responses

  1. Uten å kjenne PFIs indre liv og historie i detalj, er mitt inntrykk at det satte seg råte i PFI en gang på 70-tallet.

  2. Det er nok riktig at noe gikk veldig galt fra slutten av 60-tallet og utover. Det måtte jo gå galt når (ifølge Helsvig) hovedretninger som:

    Liberal-progressiv (sosial-liberal [Venstre] ligger vel nærmest, selv om deler av Arbeiderpartiet også vel ville plasseres her)

    Sosialistisk (= de mer ytterliggående i Arbeiderpartiet og allverdens ML-ere og andre)

    Praktisk-politisk (mainstream Arbeiderparti)

    Kristen-konservativ (KrF etc.)

    Anti-autoritære

    … danna stadig vekslende «uhellige koalisjoner», i den tru at på den måten kunne en utmanøvrere de andre.

    For eksempel sto ofte ML-ere og antiautoritære sammen, forstå det den som kan!

    Kristne var ofte fornøyd med at motstanden mot den liberal-progressive var felles.

    En rekke av de beste orka ikke mer, søkte seg vekk, slik at mange av de som kom til å sitte i de viktigste stillingene var egentlig middelhavsfarere, om enn store i kjeften.

    Resultat – PFI ble marginalisert, og overlot den «synlige» pedagogikken til folk som hadde et mellomfag og var sære nok til at journalister fant det «interessant».

    Det alvorlige var jo at verken de kristen-konservative eller de sosialpedagogiske var så nøye med tallene, med metoden, bare de greide å begrunne en pedagogikk som skulle tjene de interessene som lå i bunnen.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: