Publisert av: raagraaum | 8 september, 2009

Campbell: Traveller in Space. In Search of Female Identity in Tibetan Buddhism

Over noe tid har vi latt leselista ligge. Delvis er nye bøker kommet til, delvis er forlengst leste forblitt ukommenterte.

Denne boka, Campbell: Traveller in Space. In Search of Female Identity in Tibetan Buddhism, en av årsakene.

Boka avslører at visse høytstående tibetanske lamaer bruker kvinner i spesielle ritualer på en måte som i vår verden må oppleves som seksuelt misbruk.

Eller rettere, kan oppleves sånn.

Det paradoksale er at det er en av de som gikk inn i det med det som burde være åpne øyne, June Campbell, som opplever det slik. Vi veit om en del som har en helt annen opplevelse; som ser på disse tantriske opplevelsene som noe av det mest spennende i sitt liv.

Litt teori først:

Tibetansk buddhisme har integrert en rekke forhold som dels kommer fra samme kilde som hinduistisk tantrisme, dels en eldre sjamanistisk religionspraksis i Tibet. June Campbell ser ut til å blande dette sammen med Bön-religionen, mens de fleste vel ser på den som en videreføring av den gamle sjamanismen tilpassa samlivet med buddhismen, men ofte omvendte ritualer. (Litt sånn som moderne vestlig satanisme.)

Den tibetanske buddhismen kommer i tre (hoved)-varianter: Den eldste, rødhattene (Nyima) hevder å skrive seg fra den mytiske Padmasambhava (Guru Rinpoche). De har i stor grad gifte lamaer. Det vil si de har både kone og barn.

Denne formen for tidlig buddhisme ble drevet tilbake i blodige kriger. Neste bølge kommer med oversetteren Marpa, og fra dette (gjennom yogipoeten Milarepa) svarthattene, eller Karmapa-linja. Disse er i dag godt representert i vest – i Norge gjennom institusjonen Karma Tashi Ling.

Innen denne linjen er det en viss aksept for to ting som er relevante her:

En lama kan få tillatelse (eller råed om) å skaffe seg en «åndelig kone». Disse får en viss offisiell status, bor i klosteret, og samlivet mellom dem bør helst ikke føre til barn. Det er altså ikke hva vi egentlig mener med et ekteskap.

Om, og i tilfelle hvilke, tantriske ritualer som foregår mellom dem, er uklart.

Det som derimot er kjent, blant annet gjennom denne boka, er at visse mestre skaffer seg kvinner som de bruker til å gjennomføre ritualer som i vår tankegang er samleier. I prinsippet uten ejakulasjon. Mer om dette seinere.

Den tredje hovedretningen, Gulhattene eller Gelugpa (for eksempel Dalai Lama), var en reformasjons-bevgelse som krevde et atskillig strengere liv; med overholdelse av reglene i Vinaya (regelboka for munkeliv).

Så til det tantriske elementet. Tantrismen er en mystisk bevegelse som mener at ved å forholde seg til det forbudte, det skremmende, det forlokkende forbudte, så kan en vinne sinnsro overfor disse vanskelige fenomenene, og dermed vinne den friheten som ligger i Buddhas lære. Det gjelder sånt som alkohol, kjøtt, avføring og sex.

Tradisjonelt var det store motsetninger mellom de tre hovedretningene (og diverse underavdelinger) i tibetansk buddhisme – samtidig som de gjerne var lærere for hverandre på tvers av disse motsetningene. Vi har sett påstander om at også Gelugpa-munker driver med tantriske (les seksuelle) ritualer, men så langt vi har sett, er det praksisen til Kaguy-mestere som brukes for å dokumentere dette.

Ifølge Campbell sier da også Dalai Lama til spørsmålet om hvor mange tibetanske buddhistiske mestere som behersker de tantriske ritualene: ‘Så langt jeg vet – ingen.’

Altså, tilbake til boka. Det June Campbell pakker inn i moderne, det vil si postmoderne, språkbruk og referanser, er følgende:

1. Den tantriske praksisen mht. seksualitet, består i at en mester (i praksis en mann) får tilgang til en kvinnekropp for å bruke den til å arbeide med sin egen frigjøring fra begjæret.

2. Det er i praksis slik at samme mulighet ikke finnes for kvinner.

3. Forholdet mellom mann og kvinne er i slike sammenhenger asymmetrisk: Det er bare mannen som kan oppnå noe i buddhistisk forstand, mens kvinnen (i beste fall) får en interessant, spennende og potensielt tilfredsstillende seksuell opplevelse.

Som avsløring av slike ritualer er boka lite verd. Alt Alexandra David-Neel beskreiv sånne ting. (Om hun var deltaker eller tilskuer er noe uklart.)

Som beskrivelse av kvinneundertrykking – vel det kan da sies så mye enklere, uten å falle i gravene til psykoanalytiske fantaster som Luce Irigaray og Julia Kristeva m. flere.

Det finnes også moderne fortellinger som er mer opplysende. (Se litteraturlista i boka; evt. følg med her, når vi får tid til disse bøkene.)

Reklamer

Responses

  1. Kva vil det seie at noko «i vår tankegang er samleier»? Puling er vel puling same korleis ein ser på det…

  2. Det er mulig av vi er kompliserte – men at puling er puling samma hva?

    Nei.

    La oss si

    (1) at du drikker ei jente så full at hun ikke veit hva hun gjør, og så puler du henne.

    (2) at du er så fortapt forelska i ei jente (eller gutt for de som måtte foretrekke det uansett kjønn) at du glømmer alle forsiktighetsregler og lar det stå til: Der puler sjøl om det kan føre til unger, AIDS eller noe sånt.

    Er det samma greia?

    Dette er ytterpunkter.

    Det vi er inne på, er at rituelle samleier, eller egentlig burde vi ikke bruke det ordet, for det er noe annet som skjer. «Rituelle innføringer av penis i vagina uten hensikt å framkalle orgasme hos noen av partene» er nok en bedre framstilling.

    Du kan jo kalle det «puling» – vi har en litt annen forståelse.

    Hva enten at det gjelder at man mangler prevensjon og ønsker å være helt sikre (altså ikke hoppe av i tide) eller anser det som et religiøst rituale.

  3. Det er mogeleg uttrykte meg litt uklårt. Både (1) og (2) blir omfatta av det tekniske omgrepet «samleie». Det trur eg nok desse tibetanske rituala òg er. Slik eg oppfattar det er «samleie» ein nokså nøytral, teknisk term som er uavhengige av kjenslemessige bindingar, men som omfattar alt slik «aktivitet», til og med valdtekt for den saks skuld.

  4. Vel, hvis vi skal være så tekniske er vel det tibetanske rituelle fenomenet (i alle fall i prinsippet) penetrasjon. Reint objektivt sett er vel penetrasjon uten ejakulasjon mindre problematisk ennepenetrasjon med ejakulasjon; sjansene for «komplikasjoner» er i alle fall forskjellig.

    Men her trur vil at det er lett å objektivisere vår vestlige forståelse, gjøre den til det enesta «sanne.»

    Når vi ikke gjør det, gir vi oss ut på tynn is, for det er lett å falle i motsatte grøft – å blir kulturrelativist. Men det vi opplever som problematisk ved boka (reint bortsett fra alt det postmodernistiske våset) er at forfatteren ser ut til å aktivt se bort fra nettopp at det opplevelsesmessig vil være store forskjeller, og at disse forskjellene ligger i de enkelte individenes referanseramme for erfaringen.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: