Publisert av: raagraaum | 5 januar, 2010

Autoriteter vs. autoritære

Sånn ved juletider framsatte noen i Verdibørsen en påstand om at 68-erne ikke hadde forstått forskjellen på atuoritær og autoritet. (Den som måtte være interessert får lytte seg fram i gamle programmer.)

La oss gå noen tiår tilbake. n deltok i et eller annet seminar der Nils Christie snakka om «deschooling society», særlig ut fra Ivan Illichs tanker. Vi skal ikke bruke tid på Illich, og heller ikke mer på Christie enn dette:

I diskusjonen etterpå kom det fram at en rekke av oss ikke ville vært i live om det ikke var for at leger hadde (a) utviklet og (b) anvendt riktig forskjellige moderne medisiner og metoder.

Christies reaksjon var enkel og grei: «Ja, og hva så? Er det sikkert at det ville vært noe tap?»

Og det kan jo være så, sånn rent bortsett fra de av oss som dermed ikke ville vært tilstede; vi følte i høyeste grad at det ville vært et tap.

Skjønt, det foreligger to paradokser her.

At autoriteten Nils Christie framførte sitt syn på en typisk autoritær måte av typen «jeg er Nils Christie, professor, smart, av god familie og dannelse, og dere som ikke er enige med meg …»

Ja altså, verden ville ikke tapt noe på om vi ikke fantes, mens Nils Christie, derimot …

Han står for oss som et utmerket eksempel på problemet: At mennesker med en viss sosial bakgrunn, dannet sprog, et professorat eller lignende, i kraft av hvem de «er» ikke behøver å argumentere for sitt syn, ikke utsetter det for stadig prøving, men krever respekt for sitt syn.

Vi «gamle 68-ere» kjente problemet. Det var, da vi begynte å ta opp problemet, i praksis ikke noe skille mellom autoritær-het og autoritet.

Var man prest, politi, lærer kunne man bryte loven på en rekke måter. Ble det for ille, var som regel konsekvensen bare at man ble forflytta, med mer eller mindre mild tvang. Var man barn av, i alle fall de høyere strata av slike autoritetspersoner, var de fleste handlinger dekket av samme beskyttelse.

På landsbygda gjaldt dette også den lokale kjøpmannen og storbønder. I byene større forretningsdrivende.

På universitetene var det ikke noe skille mellom de faglig autoritære som kunne faget sitt, og som kunne formidle det og/eller drive vesentlig forskning. En professor var en professor; at noen tiltrakk seg studenter mens andre fikk pusle med sitt – ikke noe problem. De var jo begge professorer, og dermed per definisjon like kompetente.

Var alle «autoriteter» så autoritære den gangen?

Neida, på ingen måte. Det fantes ikke-autoritære, inkluderende, nysgjerrige, åpne, hjelpsomme, tvilende, tenkende mennesker innen slike posisjoner også. Noen forble sånn hele livet, mens beklagelig mange lot seg fange inn i rollen.

68-er «opprøret» var altså først og fremst retta mot autoritærhet, ikke relevant autoritet. Men i en del sammenhenger gikk det galt. Ved Universitetet i Oslo gjaldt det kanskje særlig Pedagogisk Forskningsinstitutt, der et rent antiautoritært «sosialpedagogisk alternativ» fikk bygge seg opp, i praksis så godt som uten autoriteter. I stedet fikk autoritære «antiautoritære» autoriteter med svakt faglig grunnlag makta.

I dag ser vi restene av problemet i «alternativbevegelsen,» der opprør mot «de autoritære» får utslag i hyllest av mennesker uten faglig autoritet, ja mennesker som nettopp begrunner sin autoritære holdning ut fra hva de ikke kan.

Homøopater, healere, «englebarn» og ei uendelig rekke andre fenomener, begrunner sin «autoritet» nettopp ved at de ikke kan standard forskningsmetode, ikke forholder seg til moderne, vitenskapelig kunnskap.

Samtidig som de gjerne plukker litt herfra og derfra av moderne vitenskaps vokabular; jo mer ubegripelig fenomenet man misforstår er, dess bedre. For eksempel kvantefysikk.

Det er jo der, blant de mest selvuttalt «antiautoritære», at selvbestaltede «autoriteter» får blomstre uten kritikk.

Advertisements

Responses

  1. Du stiller interessante spørsmål, men eg ser ikkje heilt korleis kritikken rammar eksempelet ditt. På kva måte (anna enn å vera ein lese og sitert mann) oppførte Christie seg autoritært? Spørsmålet som vart stilt, var jo også kontrafaktisk formulert. Kontrafaktisk tenking i seg sjølv er ikkje nødvendigvis feil, men det som argumentasjonsstrategi blir det òg ofte brukt av personar med ein autoritær agenda.

    Kva som er legitim autoritet, er eit stort og vanskeleg tema – og det krev at vi held tungene våre i rette munnar.

  2. Kortversjon (siden n skal hente barnebarn og oldebarn mm.):

    De ytterliggående anarkister og liberalister (libertarianere) mener kanskje vel, men åpner i realiteten for at alfaindividene får fritt spillerom. Det vil si at de i kraft av sin sjarm, intelligens og foreldrenes posisjon i flokken, tilraner seg en autoritet som ikke er basert på hva de tilfører det felles beste – men øker omfanget av hva de selv kan slippe unna med av ran av fellesskapets midler og «tilgångar» som det heter på svensk.

    Nils Christie er, så langt vi kan forstå, et ypperlig eksempel på fenomenet.

    (PS – bloggen din kommer vi nok til å kikke innom både nå og både da.)


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: