Publisert av: raagraaum | 26 mars, 2010

Når teori ikke er vitenskap

I diskusjonen om Harald Eias programserie «Hjernevask» finnes det flere avsporingsforsøk. Et av disse er for eller mot «biologi», med en stråmannsproduksjon vi ville vente var umulig annet enn mens kornet skjæres om høsten.

Jannicke Willoch kommenterer i et innlegg i Klassekampen, som muligens kan leses her, hvordan forskerne (med eller uten anførselstegn) som føler seg overkjørt av Eia framviser sin manglende vilje til å skaffe dokumentasjon, forholde seg til eksisterende forskning på annen måte enn å le av den, karakterisere den som dum, gammeldags, latterlig.

Det hun påpeker er egentlig, for å gå på Lorentzens banehalvdel, hvordan et miljø har brukt, og fortsatt forsøker å bruke, Aksel Sandemoses «jantelov,» først presentert i «En flyktning krysser sitt spor,» særlig § 8: «Du skal ikke le av oss,» og 10: «Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.»

Den seinere § 11: «Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?» fikk vi også dokumentert i bruk, for eksempel ved Lorentzens antydning om Eias 40-årskrise.

Mens Jannicke Willochs artikkel briljerer med sin saklighet, har vi også sansen for de som tar i bruk ironien, som evolusjons-psykologen Kyrre Wathnes «Ordliste for kjønnsforskere» i Dagbladet.

n kom en gang på slutten av 70-tallet over ei bok av Robert S. Weiss: Loneliness. The Experience of Emotional and Social Isolation, der artikler av blant andre John Bowlby trakk inn etologisk forskning, der mennesket observeres på samme måte som andre dyr, og sosiale bånd blir forstått som ethvert annet evolvert trekk.

Og altså, ehm kremt, sosiobiologi.

Det viste seg at å så mye som antyde noe i denne retningen var ødeleggende. Eller rettere, man ble litt stillferdig tatt til side og advart: Ingen karriere, ingen plass blant fagfeller hvis noe sånt ble nevnt mer offentlig.

Nå var n den gang overbevist psykodynamiker. Men, siden hans utdannelse også omfatter en forholdsvis grundig innføring i vitenskapsteori og statistisk metode, var kimen lagt til å legge av seg de uvanene han, som dagens kjønnsforskere hadde. Hvis noe ikke passa i teoriverket, så avvis det, påstå at det er utenom det som kan belegges på annen måte enn at det må være rett av hensyn til konsekvensene +++

Så kom oppvåkningen i en sammenheng der han kom til å fortolke en spesiell situasjon ved hjelp av den psykodynamiske begreps- og teoriverden, for deretter å oppdage at han kunne bruke nøyaktig samme begreper og «lovmessigheter» til å begrunne nøyaktig det motsatte.

Altså, han brukte et verktøy som kunne brukes til å predikere hva som helst, for så å forandres etterpå til en brukbar forklaring på hvorfor «hva som helst» ble noe helt annet.

Og måtte, om enn motvillig, begynne å innse at teorigrunnlaget han brukte var verdiløst, sånn som det sto der og da.

Det betyr selvfølgelig ikke at alt som måtte finnes av psykodynamiske antakelser (og vi bruker begrepet psyjkodynamisk litt løselig her) må være feil. Noe av det er sannsynligvis helt fint, men mangler vitenskapelig bakkekontakt.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: