Publisert av: raagraaum | 18 april, 2010

Litt om IQ

Inspirert av så mangt, for eksempel bloggeren Konrads lettere ironiske Harald Eia finner endelig missing link, har n funnet det for godt å si noe om problemene med rase og IQ.

Om rase.

Rasebegrepet har en historie som gjør at det aleine kan være grunn nok til å være forsiktig. For å si det pent. Ikke fordi det nødvendigvis er galt å – for eksempel – undersøke om for eksempel medisinske behandlingformer virker forskjellig på ulike grupper mennesker. Vi veit at det er viktig å finne slike forskjeller, slik at individer kan få den beste behandling.

Men – la oss se på de hyppige utsagnene om at USA har fått sin første svarte president. («Svart» kan gjerne byttes ut med «neger», !African American» osv.)

En eller annen amerikansk komiker (var det Will Smith?) pekte på det essensielle: Så lenge Obama oppfører seg skikkelig, så er han en av oss svarte. Hvis han derimot roter det til, er han en hviting.

Altså, for en gangs skyld en relativt nøytral definisjon.

Denne definisjonen ligger langt fra den rasistiske, og dessverre fortsatt overveiende vanlige: «Hvit» er man bare så lenge «rasen er ren». All blanding anses som «farget.»

Dessuten finnes det i vår bakgrunn i det minste to forskjellige «definisjoner.»

Den «tyske» (for å overforenkle) som var sterkt preget av etnisitet, og i bunn og grunn lamarcksk. Det vil si at levevilkår, etnisk erfaring osv. vil virke inn på «rasen» – det vil implisitt si at genetikken er et sosial skapt fenomen.

Den «engleske» (inkludert imperiet), der utseende var sentralt, det vil si mer vulgærdarwinistisk, som er mer rent genetisk i sin forståelse. Det er i denne tradisjonen vi i dag finner spekulasjonene om at visse «raser» har lavere IQ.

Men så, til saken:

Hva er IQ.

Utsagn som «det er mange meninger om IQ», som brukes flittig av mange i «Hjernevask»-debatten, bør avdekke noe sentralt: Det ser ut til at de fleste som uttaler seg ikke veit hva bokstavene i forkortelsen IQ betyr.

I står for en tynt teoretisk definert antakelse om at det finnes en generell evnebasis hos enkeltindivider, som bestemmer hvor godt de vil lykkes i … og her hopper vi midlertidig over til neste bokstav:

Q, som står for kvotient. En kvotient er et matematisk/statistisk begrep, som forteller noe om at absolutte målinger gjøres om til en standardisert måte å utjevne tilfeldigheter.

Selv om det ikke alltid snakkes om det, er også en rekke andre mål av samme type. La oss ta karakterer i skolen – ingen ville godta at for eksempel de tre laveste karaktergradene ble borte fordi kunnskaps- og/eller evne-nivået eventuelt hadde økt så mye. Men enhver som gidder kan gå tilbake til skolebøkene på 50-tallet og sammenligne med dagens lærebøker i barne- ungdoms- og videregående skole.

Så tilbake til I-en igjen. Vittige tunger har uttalt noe sånt som at IQ er det som måles med intelligenstester. Altså en operasjonell ring-definisjon.

Men så enkelt er det ikke. Intelligenstester forsøkes validert mot det samfunnet de skal brukes i. Tankegangen er forenklet at hvis intelligensen som måles (I) er reell, så må den gi seg utslag i at de med høy IQ gjør det bra i samfunnet.

Altså, man må lage en test som er sånn at de som gjør det godt i testen også gjør det godt i det samfunnet de lever i. I deler av verden vil dette samsvare med hvor bra de gjør det i utdanning, i andre vil andre verdier være viktigere.

Når en så har skaffa seg et antall oppgaver som viser seg statistisk å være predikerende på denne måten, blir det foretatt et utvalg av oppgaver som gir testen pålitelighet. Det vil si, at hvis personer testes igjen, ville de få samme IQ. Hvordan dette gjøres ligger utenfor det vi snakker om her. Det er en del ganske avansert statistikk innblandet, og de fleste av oss skjønner ikke statistikk intuitivt.

Når man er kommet så langt, skal resultatene (råskårer) regnes om.

For det første, før en går videre, må en være sikker på at testen er utprøvd på et representativt utvalg av de menneskene testen skal brukes på. I praksis vil det si at disse menneskene må ha et minimum av fellestrekk, samme språk, historie og kultur (en «nasjon»). Et representativt utvalg er et statistisk fenomen, så det hopper vi også over, og tar for gitt.

Så kommer regnestykket: Prøveresultatene skal omregnes sånn at gjennomsnittet av kandidatene får en IQ på 100. Videre skal fordelingen følge normalfordelingskurven. (På engelsk the bell shaped curve,) og ha et definert standardavvik. (Igjen, dette er statistikk.)

Dette vil si, at en god IQ-test for russere skal gi en gjennomsnittsIQ for russere på 100, og en god versjon av den samme skal gi 100 for nordmenn, buskmenn, amerikanere. (Vel, hvis det er rimelig å se på amerikanere som en «nasjon», noe som kanskje er tvilsomt.)

Denne typen tester representeres blant annet av Stanford-Binet, Sandvens modenhetsprøve, Termann-Merrrill og i praksis: WISC/WAIS. Selve forutsetningen for disse testene gjør at å sammenligne på tvers av «nasjoner» blir meningsløst, som det blir å sammenligne over store aldersforskjeller.

Men det finnes en annen type tester, de såkalt «kulturfrie.» Vi har en særlig forkjærlighet for Ravens progressive matriser. (Det vil si, på det personlige plan på grunn av vårt eget resultat.) Men igjen oppstår problemet med IQ: Hvis forutsetningen «kulturfri» er til stede, så skal alle kulturer ha testresultater med en gjennomsnitt på 100, samme standardavvik og normalfordeling.

Ormen biter altså seg sjøl i halen.

Men det finnes indikasjoner på at det er en «I» innblanda, altså et må på «intelligens». I en vanlig kurve over foretatte målinger, finner en gjerne en liten, men synlig, opphopning langt til venstre, det vil si ekstremt lav IQ. Vanlig forklaring på dette er fødselsskader etc. Det vil si mennesker som har fått sin hjernefunksjon nedsatt av sykdom eller skade.

En vei rundt denne problematikken, er å anta at det som måles er relatert til suksesskriterier i et moderne, teknologisk samfunn. Men det man i såfall måler er da noe helt annet, vi kunne kalle det TQ, eller helst T(moderne)Q (der (moderne) burde stått i liten skrift ved foten av T.

Hvis nå «buskmenn» skårer lavt, er i tilfelle ikke svaret å ta dem hit som søppelsamlere, men å være forsiktig med å presse på dem en moderne virkelighet de kanskje ikke ønsker.

Problemet med denne erkjennelsen er, på den andre siden, at lavere skåre innen befolkningsgrupper kan skyldes sånt som sult, svak intellektuell stimulering av barn etc. Det vil si, forhold som vi kan rette på.

Og som kan forskes på. La oss si en antakelse om at svarte i USA skårer lavere i gjennomsnittsIQ («TQ») fordi betydelig flere lever med et mindre enn optimalt kosthold. Kan det finnes andre interne grupper som gjør det?

Tja, spør Jamie Oliver i Storbritannia. Hvis det nå skulle vise seg at man her finner lavere IQ, så kan vi tolke det sånn at det skyldes kostholdet?

Nei, så enkelt er det selvfølgelig ikke, for IQ er i stor grad avhengig av genetikk: Det lønner seg å «velge» smarte foreldre hvis en vil bli geni.

Hvis vi skulle lag en slags konklusjon, måtte det bli at hvis intelligenstester skal brukes til å finne ut noe om forskjeller mellom ulike menneskegrupper, så trenger vi en rekke «krysspeilende» hypotesetestinger.

Å leite etter «rase»forskjeller og så stoppe der er dumt. Så dumt at det i seg sjøl diskvalifiserer de som holder på med det, de som stopper der.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: