Publisert av: raagraaum | 21 mai, 2010

Hagen i transe

Så er vi seint ute, men altså. På et felt er vi muligens enig med Carl I Hagen (heretter CIH): Såkalt «reality-» (eller kikker)-TV er normalt noe dritt. Men det finnes unntak. Lars Monsens fantastiske ferd med en gjeng, og her liker jeg ikke ordet funksjonshemmede, men har levd såpass lenge at vi veit at om det kommer et nytt ord, så farges det med tid.

Altså, en gjeng mennesker som ingen skulle tru kunne greie å krysse den skandinaviske halvøyas villmark annet enn med helikopter. Mennesker som viste styrken av samhold, samarbeid, hjelpsomhet.

Nå er det sånn at vi ikke satt og så på transeprogrammene, men såpass blei det nå i forbifarta, at det aner oss: Transer fikk framstå som mennesker, ikke diagnoser.

Men så kommer problemet: CIH er eks-svigerfar til en av disse jentene, eller altså, mennene som ikke identifiserer seg som mann, som har en hjerne som sier «jeg er kvinne». Han har ei datter som føler seg sveket av mannen som ikke lenger vil og kan være mann. En mann som kanskje venta for lenge med å si fra, sjøl om det å forstå utsagn som «Jeg visste det fra jeg var seks år» bokstavelig i beste fall er uhyre naivt. Opplysningene som er gitt fra CIH (og datter)s side tyder da også på at det ble utøvd press for å få ham til å ikke vise hvem han egentlig var, og dermed vart delaktig i at han venta så lenge.

Men det er ikke vårt poeng. Sånne saker er vanskelige for alle involverte, særlig barna. Og det er beklagelig, men i langt mindre dramatiske samlivsbrudd forekommer det uenighet, bitter strid, mellom foreldrene.

Dette går ut over barna. Hvis det er noe vi veit, er det at barn tåler dårlig å se, oppleve at foreldrene krangler.

Og altså, besteforeldre. Hva kan og bør besteforeldre gjøre i sånne saker?

Det eneste og beste vi kan gjøre, er å bidra til å skjerme barnebarna våre fra konfliktene. Ja, vi kan ha en betydelig hjelpende rolle, ved å fungere som «buffere» mellom uenige, kranglende foreldre. Mens CIH skriver kronikk i Aftenposten.

Vi behøver ikke, og ofte så skal vi heller ikke, innta en nøytral holdning. I noen tilfeller er det våre barn som har rett. I andre tilfeller er det omvendt, men det er våre barn vi står nærmes, det er våre barn som trenger vår støtte.

Men ikke på bekostning av barnebarna.

Og det er her CIH svikter. For der han burde tatt seg av barnebarna sine, gjort hva han kunne for å skjerme dem, for at de skulle få et best mulig forhold til begge foreldre, dundrer han altså løs i en kronikk i Aftenposten, samt påfølgende TV-opptreden etc.

CIH har sin fulle rett til å mene at transer skal ha lov til å være transer, bare de ikke viser seg fram. Det er et synspunkt vi er sterkt uenige i, men vi har vår ytringsfrihet, og det er lov å være dum og fordomsfull. Som CIH så mange ganger har vist seg å være.

Men når han misbruker barnebarna sine, skyver dem foran seg for å beskytte sitt eget politiske ego, da er han en sviker.

Mot sine egne barnebarn.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: