Publisert av: raagraaum | 18 oktober, 2010

Skal journalister lage nyheter?

En gang i tida gikk det et hørespill hvor en journalist som behøvde ei stor sak satte fyr på – var det Østbanestasjonen?

I fiksjonens verden kommer selvfølgelig den smarte detektiven til å oppdage at journalisten har gjort en liten feil: Han rapporterte brannen før den ble påsatt.

I virkelighetens verden skjer det på en annen måte, særlig etter at ex-journalister er blitt «medierådgivere»: Blir du utsatt for en løgn fra journalister, legg deg flat og beklag.

I dag bryter Jonas Gahr Støre denne regelen:

– Jeg har aldri «advart mot tildeling av fredsprisen» til en kinesisk nominert eller noen som helst annen. Den korte ordvekslingen på fortauet i New York handlet som nevnt ikke om det. Påstander om at jeg skal ha forsøkt å «presse» komiteens leder vil jeg tydelig avvise, noe Jagland også gjør, skriver Støre.

(Fra Nettavisen.)

Nå er det ikke alle media som går på Aftenpostens kampanjejournalistikk her.

Se for eksempel i Ukeavisen Ledelse som påpeker det prinsipielt farlige i det som skjer:

Politikerne må ikke innføre seg selv tvangstrøyer når det gjelder samtaler. Denne saken er et nytt eksempel på hvordan formalismen sniker seg inn i den politiske hverdag. Politikerne bruker stadig med tid og tankekraft på regeltolkninger og habilitetsdiskusjoner. De opptrer som detektiver for å finne ut hvem som snakker med hvem og hvem som visste hva til ulik tid. Vi skal bare se Støre blir innkalt til kontroll- og konstitusjonskomiteen for å gjøre rede for hva han sa til Jagland.

Vi hadde en debatt som lignet noe på denne, i forbindelse med karikaturstriden. Da uttalte Jonas Gahr Støre seg på en annen måte enn Presseforbundets Per Edgar Kokkvold. Støre ble kritisert for at han bidro til å svekke ytringsfriheten. Han understreket gang på gang at ytringsfriheten lå fast, men at det må være tillatt også for politikere og statsråder å ha meninger om hva som settes på trykk.

eller Radio Haugaland:

Vi syns det verken er unaturlig eller påfallende av Jonas Gahr Støre å fortelle sin venn og partifelle Thorbjørn Jagland hva den kinesiske utenriksministeren hadde å si. Gahr Støre kunne selvsagt ha holdt innholdet i samtalen for seg selv, men det ville ha vært en nokså forknytt oppførsel mellom to venner.

Ut fra dette faktiske forhold får enkelte norske medier og politikere seg til å hevde at utenriksministeren har forsøkt å legge press på nobelkomiteen. KrF-leder Dagfinn Høybråten er unntaket når han betegner reaksjonene som ”storm i vannglass”. Venstres leder Trine Skei Grande sammenligner Gahr Støre med Fidel Castro (sic!) og sier seg ”sjokkert” over at utenriksministeren ”prioriterer menneskerettighetene så lavt at an forsøkte å stoppe fredsprisen til Liu Xiaobo”. Representanter for Høyre og Fremskrittspartiet har ytret seg nesten like hysterisk.

Radio Haugaland har til og med god nok hukommelse (les historiekunnskap) til å minnes dette:

Når Høyre ytrer bekymring for nobelkomiteens uavhengighet, skal en lytte – for da er det fagfolk som taler. Forut for nobelkomiteens tildeling av fredsprisen til den tyske samvittighetsfangen Carl von Ossietzky i 1935, var det nettopp Høire, som partiet kalte seg den gang, som på forhånd endog offentlig advarte mot en slik tildeling – av hensyn til Norges forhold til Hitler-Tyskland. Tre år senere var det ledende Høire-folk, minus Carl Joachim Hambro, som nedla betydelig arbeid for å få nobelkomiteen til å gi fredsprisen til Adolf Hitler.

Vi vil legge til noe om denne journalistiske metoden – at journalister lager «nyheter»:

Det er sikkert eldre enn vi kan huske, men for oss står en episode, antakelig før Anne Lise Bakken var forbruker og administrasjons-minister. I en diskusjon om seksuelle overgrep i familier, snakka hun om at det fantes en del kulturer der fedres seksuelle omgang med døtrene var vanlig. Ut fra enhver rimelig tolkning av det hun ellers sa, var det klart at hun tok sterk avstand fra slike seksuelle overgrep.

En av tabloidavisene slo til med sin særtolkning: «Anne Lise Bakken mener seksuelle overgrep er kultur.» (Gjengitt etter hukommelsen.)

Det ble, for å si det pent, en salig ballade, der hun bare med nød og neppe slapp unna å skulle forsvare et mening hun ikke hadde.

Seinere har vi flere eksempler. Jaglands krav om et valgresultat på over en viss prosent tilslutning på tidels prosent var journalistskapt. Det var ikke Jagland som uttalte tallet, men journalisten. Sammenhengen viste at Jagland snakka om langt mer omtrentlige tall og sammenhenger.

Eller hva med Valgjerd Svarstad Hauglands uttalelse om at visse velgere var «spedalske»? Nei, det var ikke hun, men en NRK-journalist som sa det, og fortsatte å utbrodere det som om hun hadde sagt det.

Som vi var inne på, det har vært en trend at har man vært så uheldig å bli utsatt for sånt, er det bare å «legge seg flat», beklage det en egentlig ikke mente, og så ti stille til det verste er over.

Takk og pris for at Jonas Gahr Støre ikke gjør det!

Og så venter vi vel forgjeves på at en eller annen virkelig gravende journalist finner ut hvem det er fra Nobelkomiteen som har gått til Aftenposten med … hvilket ærend?

Kanskje dette kan gi en pekepinn?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: