Publisert av: raagraaum | 3 november, 2010

Virker, virker ikke, virker kanskje.

n:

La oss tenke på en «lidelse» (problem, sykdom …), uten å spesifisere den. Denne lidelsen har et forløp der 50% blir friske av seg selv, og 50% får kroniske plager, eller, for å gjøre det enklere, 50% dør. La oss si at liketall overlever, og oddetall dør.

La oss se på en situasjon der en terapiform som så langt ikke er anerkjent blir undersøkt, og resultatet kommer ut slik: 50% blir friske, og 50% dør.

Den konvensjonelle tankegangen er da at denne terapiformen ikke virker. Oddetallene ville dødd i alle fall, og de som var liketall ville blitt friske uten behandling.

Men vent litt. Det forutsetter at det er de samme som blir friske og dør, og her kommer modellen med liketall og oddetall inn.

Hvis vi greier å finne en metode for å identifisere hvem som er liketall og hvem som er oddetall, får vi en ny mulighet:

Hva om det er slik at nå er det bare halvparten av oddetallene som dør, mens halvparten av liketallene overlever?

For å illustrere med et sampel på 12 personer (alt for lite i vitenskapelig sammenheng, men dette er et tankeeksperiment):

Uten terapi:

2, 4, 6, 8, 10,12 overlever.
1, 3, 5, 7, 9, 11 dør.

Med terapi som ikke virker:

2, 4, 6, 8, 10,12 overlever.
1, 3, 5, 7, 9, 11 dør.

Men hva om vi finner dette?

2, 4, 6, 7, 9, 11 overlever.
1, 3, 5, 8, 10, 12 dør.

7, 9, og 11 ville hevde at de hadde opplevd en mirakuløs kur.

8, 10, 12 ville ikke være i stand til å hevde noe sånt.

I dette tankeeksperimentet tillegger vi oss luksusen å vite på forhånd to ting:

Hvilke individer som ikke behøver terapien, selv om de overlever: 2, 4, 6.

Litt mindre åpenbart er det at 1, 3, 5 ville dødd i alle fall, men det er egentlig ikke så vanskelig å se.

Her har vi altså identifisert to grupper der det ikke spiller noen rolle – i alle fall forutsatt at terapien er uten vesentlige ubehagelige bivirkninger.

Men så til det vesentlige: 8, 10 og 12 dør fordi de gis den aktuelle behandlingen.

Det vil si at hvis vi er i stand til å identifisere hvem som vil ha nytte av den, og hvem som ikke, sparer vi utgifter (og eventuelt ubehag hvis det er vesentlige bivirkninger) ved dette.

Men hvis vi også greier å identifisere hvem som kommer til å dø av behandlingen, øker vi overlevelsen fra 6 til 9 av 12.

Det vi alt for ofte gjør, er at vi tillegger terapiforsøk den gode viljen, og dermed psykologisk unntatt for undersøkelse om det kan være farlig og skadelig.

Et av de «ondeste» menneskene vi har møtt brukte å si: «den som ønsker det gode kan aldri gjøre noe ondt.»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: