Publisert av: raagraaum | 12 mars, 2011

Om barn, omsorg og stråmenn

Avisene har etter hvert overtatt mer og mer av ukebladenes stoff. Det vi her skal gå inn på er Dagbladets famileterapeut Jesper Juul, som tilsynelatende gir råd i alle mulige retninger.

Nå har vi ikke lest på langt nær alt, men det vi har sett er velment, positivt, knapt nok skadelig – og veldig så alment og vagt.

Altså tilpassa dagsukepressens salgsfremmende profil. I Norge Dagbladet.

I dagens nummer Dagbladet, finner vi en artikkel med den suggererende tittelen:

Smittsom omsorgssvikt

Det mest interessante med artikkelen er at den knapt nok inneholder et eneste positivt råd, men generelle utsagn om å vise og gi omsorg.

Nei vent, det står ikke en gang det. Hele artikkelen er en kritikk av alle andre, og spesielt atferdsterapi og evidensbaserte metoder, som ifølge Juul:

de atferdspsykologiske metodene som feier over Norge som en iskald vind

Nå er «atferdspsykologiske» metoder et vanskelig felt å diskutere. Det er dessverre ikke sånn at begrepet brukes av bare en retning, og det er slettes ikke sånn at alt er basert på empirisk kunnskap. En retning som gjerne kalles Social learning theory er i det store og hele ikke særlig mindre fri for empiri enn for eksempel psykoanalysen og en rekke terapiformer som mer eller mindre har sitt utspring fra Freuds måte å tenke på.

Den som tok det skarpeste oppgjøret med denne formen for «psykologi» var BF Skinner, en elektroingeniør som begynte å gjennomføre eksperimenter med læring hos dyr. Han mente det ville være mulig å finne fram til lovmessigheter i atferd som til i større eller mindre grad var felles for alle dyr, inkludert mennesker.

For omtrent femti år siden formulerte han sitt berømte program: «There can be a science of behavior.» Altså, at det går an å studere atferd uten å ty til forklaringer utenfor atferd.

Vi skal ikke gå i detalj, men bare peke på at det er mange som har uttrykt seg skråsikkert om Skinners teorier og funn – uten å ha særlig greie på det. Om vi snakker om lingvisten Noam Chomsky eller Gunn Imsen (Elevens verden, lærebok i pedagogisk psykologi), så viredrebringer de først og fremst feil forestilligner om hva en konsekvent analyse av atferd er og hva den fører til.

Noe av dette skyldes en del uheldig bruk av eksisterende terminologi fra Skinners side. Det alvorligste problemet er kanskje at han brukte de folkelige begrepene belønning og straff, i den tro at ved å definere skikkelig, kommer en fri fra den folkelige forståelsen av slike ord.

Det sentrale i studiet av atferd er, etter vår mening, er forståelsen av hvordan sannsynligheten for en atferd kan økes eller minskes. Det som øker sjansen for at en atferd skal opptre, kalles forsterker.

Og her gjør Skinner, igjen etter vår mening, nok en feil, han benytter begrepsparet positiv og negativ forsterkning: Positiv øker sjansen, mens negativ minsker sjansen.

Før vi går videre: Troen på straffens fortreffelighet ligger dypt, dypt forankra i oss mennesker. Jesper Juul er inne på det i sin artikkel, der han sier:

Det begynner med ordet «grenser», som i praksis brukes slik det ble brukt for tre generasjoner siden, nemlig i betydningen «regler» […] De to begrepene «grenser» og «konsekvenser» danner til sammen en destruktiv spiral, der de voksne hele tida må finne på strengere og strengere konsekvenser for brudd på reglene. Dette fungerte stort sett til de voksnes tilfredshet den gang det var lovlig å straffe barn med fysisk og verbal vold. Siden da har det ikke fungert, på tross av forskjellige moderniseringsforsøk.

Sånn sett har han rett, men i stedet for å sette seg inn i det teoretiske grunnlaget for stråmannen han kritiserer, videreformidler han vankunnskapen, at dette skulle ha noe som helst med «atferdsterapi» og «evidensbasert psykologi» å gjøre.

Han skriver videre, som for å understreke sin mangel på kunnskap ekstra grundig:

Den moderniserte utgaven av straff heter belønning, enten i form av symboler eller for eksempel muffins. Hele dette regimet er preget av et barnesyn som går ut på at barn bestemmer seg for å opptre dårlig. Derfor kan de også bestemme seg for å være snille. Dette synet tolker stygg atferd som en atferd som er rettet mot de voksnes interesser, og som de voksne derfor har en legitim rett til å forsvare. Det skal man være atferdsforsker i et ekstremt lukket miljø for å kunne hevde med god samvittighet.

Hm, tja. Atferdsforsker i ekstremt lukket miljø må i såfall bety «lukket overfor atferdspsykologiske miljøer.»

For, og her er vi etter vårt syn ved kjernen, en kjerne som lett forsvinner i tanker om belønning og straff:

En forsterker er definert som «det som fører til at en atferd endres.» Det er ikke slik at vi på forhånd kan bestemme oss for at Ole skal «belønnes» med muffins eller godord.

Hvis vi tar fenomenet «skolevegring», så er det ganske enkelt sånn:

Hvis ønsket atferd er at eleven går på skolen, så er hva som helst som fører til at hun går på skolen en forsterker. Og alt som ikke fører til det er ikke forsterker, kort og godt fordi det ikke fører fram.

Og her er vi ved et kjernepunkt der Jesper Juul har rett: Hvis det vi forsøker ikke fører fram, så er det per definisjon feil.

La det være sagt med en gang, før vi går videre, det finnes også «familieterpeutiske» metoder som slår feil.

Og ingen atferdsteori sier noe om at barnet «bestemmer seg for å opptre dårlig.» Et slikt utsagn er nok mer relevant i de mer psykodynamiske teoriene; i atferdsteori har det ingen mening.

Men, og her ligger en kritikk av både atferdsteori og de formene for familieterapi vi kjenner til, teoridannelsene kan være for kompliserte til at vanlige mennesker greier å utøve dem.

For atferdsteorien er problemet å få mennesker til å tenke i observasjon, i evidens. Problemet er å forstå at det er ikke selve «tingen» som er forsterkeren, belønningen. En ting, en atferd fra oss er først en forsterker fra det øyeblikket vi ser at den virker.

Og sånn sett er vi nok enige med Jesper Juul i en ting: Når vi har forsøkt noe for så å observere at det ikke virker, vel så er det på tide å finne alternativer.

Tankegangen er denne:

Eleven som ikke går på skolen får sin atferd forsterket av noe. Det vi først bør analysere er: Hva slags andre atferdsalternativer har dette barnet?

Når vi har funnet ut av dette, velger vi i hvilken retning vi vil forme atferden hennes, og deretter observerer vi hva det er som forsterker akkurat dette.

Det er mye mer effektivt enn å skulle straffe eller aktivt svekke den uønskede atferden (å bli hjemme, stikke på byen etc.).

Og mer forpliktende for»voksensamfunnet» enn løse, generelle formuleringer om «omsorg.»

En del av de voksne som har skadd unger mest som vi har møtt, var overbevist om at atferden deres var nettopp det: Omsorg. Til barnets beste. Kjærlighet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: