Publisert av: raagraaum | 12 mai, 2011

Konge, statsminister og kommentatoriatets dikatur

Siden Oddbjørn Evenshaugs blogg ser ut til å ikke tillate lengre kommentarer fra oss som bruker «Open ID», ser vi oss nødt til å legge kommentaren her:

Hva om vi et lite øyeblikk, som et tankeeksperiment, tenke oss at det er kongen og statsministeren, og ikke de «hellige alminnelige» journalistene fra Dagbladet osv. som snakker sant?

Det er selvfølgelig en sjokkerende tanke, men forsøk allikevel å se for dere følgende scenario:

1. Det politiske Norge, altså regjering og storting, ble kritisert for ikke å ville hedre norske soldater som er/har vært i norsk/FN/NATO-tjeneste i utlandet. Denne kritikken kom blant annet (les særlig) fra journalister i de aktuelle organene som i dag hyler høyest.

2. Regjeringa (med støtte fra opposisjonen, la oss ikke glømme og tilsidesette den) har innført en del greier som skal rette på dette, blant annet krigskorset med sverd. (En takk til Augustin her.)

3. Og her kommer det sjokkerende. La oss tenke oss at kongen og statsministeren sitter og prater om problemet: Hvordan skal vi få soldatene i norsk tjeneste utenlands til å føle seg verdsatt? La oss en lite øyeblikk anta at kongen ikke er «upolitisk og dermed medlem av Høire», men ærlig og alvorlig forsøker å forholde seg til realiteten i norsk politikk. Altså at vi har en rødgrønn regjering ledet av Jens Stoltenberg.

4. Kan vi da, og igjen bare for argumentets skyld, tenke oss at den som er politisk ansvarlig (statsministeren) la fram problemet for den som er konstitusjonelt ansvarlig (kongen) – og at det var kongen som foreslo at forsvarssjefen (ikke statsministeren, hvis vi skal tru på videoklippene som har vært vist) skulle gi soldatene/gjenlevende æresbevisningen, mens statsminister og (noe som tydeligvis ergrer Erna Solberg over evne) Høyres svar på Titten Tei (også kalt Ina Marie Eriksen Søreide) er med og holder tale.

Mens kongen deretter gir de aktuelle personlig audiens i sakens anledning.

5. For de som ikke alt er frådende i sinne over sånne lettsindige tanker, kan det være at kongen og statsministeren er for intelligente for å forstå kommentatoriatets diktatur i Norge?

Reklamer

Responses

  1. Jau det høyrest fornuftig ut. Men det er vel det som er problemet for journalistane, kommentatoriatet og evenshaugane.

    Alternativt kunne det vere at den upolitiske kongen ikkje ville involvere seg i tildelinga av medaljar til deltakar i politiske (og kontroversielle) utanlandsoppdrag.

  2. Det er jo et alternativ, men vi er i tvil. «Konging» i Norge er en litt spesiell sak, ettersom konge #1 i moderne tid krevde folkeavstemning for å hevde sin rett (kan også leses som plikt) til Norges krone, altså å ta tilbake Norge som den danske kongefamiliens «eiendom» eller rettighet.

    Det er noe som førte til at han skal ha avverga et borgerlig statskupp da Arbeiderpartiet kom i en situasjon der det skulle danne regjering. Han skal ha sagt noe sånt som at «Jeg er også kommunisternes konge.»

    Det er et utsagn som, i den grad det er ekte, viser en dyp forståelse for hva det er å drive med «konging» i et moderne demokrati: Han forholdt seg på den ene sida til de borgerliges forståelse av det på det tidspunkt sosialdemokratiske Arbeiderpariet – som «kommunistisk», men samtidig til det parlamentariske demokratiets krav om at velgerne bestemmer.

    Vår gjetning er at den norske kongen, per tradisjon, følger/føler en sterk plikt til å støtte opp om den til enhver tids parlamentarisk sett rettmessige regjering og statsminister. At kongen er blitt parlamentarismens tjener.

    Vår forfatter, n, hadde en gang i tida en skolekamerat ved navn Øyvind Østerud, som i dag er professor i statsvitenskap og internasjonale forhold. Han sa en gang noe sånt som at man på den ene sida prinsipielt må være for republikk, men på den andre sida kunne være for at en antikvitet som monarki er verneverdig, så lenge som innholdet kontinuerlig moderniseres på sentrale felt.

    Vår ide er dermed at det er både konge og statsminister som har gått på ei «blemme» i forhold til Dagbladet, journalismen og kommentatoriatet. Vi ser ikke bort fra at kongen er lei seg – for at løsningen de to kom fram til så til de grader havna i fleisen på statsministeren.

    Men den forklaringen må vi vente på til etter at n (og dermed også RR) er død og kremert (hvis det måtte være det etterlatte finner ut at er riktig; n forholder seg retten til kort og godt å være død og dermed ikke meningsberettiget) – og en ny generasjon av historikere får tilgang til både nåværende konge og statsministers etterlatte papirer.

    Hvis da Jens’ elektroniske spor fortsatt er lesbare.

  3. Det siste alternative mitt var ikkje heilt seriøst meint, eg rekna det nok for å vere heller tvilsomt.

    Men eg kom forresten til å tenkje på at då krigskrossen blei gjeninnførd for ein 3-4 år sidan, var det ikkje heilt uomstridt i regjeringa. SV var i utgangspunktet skeptiske, men gjekk med på at medaljen kunne delast ut på nytt, mot at folk frå den kommunistiske motstandsrørsla som hadde blitt forbigått med tanke på medaljar og slikt etter andre verdskrig skulle bli vurderte på nytt. Men så vidt eg har fått med meg, har vel ikkje dette skjedd enno.

  4. Det blir vel neste konge som gjør det … 😉 Posthume kommunister er greiere å ha med å gjøre.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: