Publisert av: raagraaum | 10 juni, 2011

Overnaturlig katte

I går møtte Skepsisleder Marit Simonsen redaksjonssjef Ida Kvissel (vitenskapsredaksjonen «Nettopp») i P2 Kulturnytt 9. juni.

La oss først uttrykke vår udelte glede over at Skepsis er i ferd med å gjennomgå et generasjonsskifte. Ikke et ondt ord om noen av de «gamle», men uten nye generasjoner dør slike fenomener.

Diskusjonen gjaldt den sterkt omstridte serien om mer eller mindre «overnaturlige» fenomener i Schrödingers katt. Det vi her vil se litt på er fenomenet «journalisme», eksemplifisert ved at Marit Simonsen stilles overfor to journalister, der den ene er intervjuer (og dermed tilsynelatende framstår som nøytral) og den andre altså er redaksjonelt ansvarlig for makkverket.

Sånn, nå har vi vist hvor vi står i denne debatten, så det ikke skal være noen tvil: De innkjøpte danske programmene var ikke vitenskap, men et oppkok av intervjuer med mennesker som innehar akademiske stillinger og titler på området «parapsykologi» og tilliggende herligheter. Det vil si, et område der det har vært forsket siden, om vi husker rett, fra mer eller mindre salig Faradays tid, uten at det er lagt fram resultater som kan repliseres og brukes til dannelse av vitenskapelige modeller som kan brukes til prediksjon.

«Bearbeidelsen» som var gjort av Scrødingers katt var heller ikke imponerende; men et stykke «mikrofonstativjournalistikk» av platteste slag.

Vi tillater oss en antakelse: Etter at Schrødingers Katt tidligere sendte en liten serie avsløringer av noen som innbiller seg at de er «synske», kan «tolke» dyr, «helbrede» ved hjelp av alt fra «varme hender» til fullstendig meningsløse «apparater» – kom det så sterke reaksjoner fra «de alternative», at redaksjonen, innen journalismens paradigme fant det riktig å skape «balanse.»

Dermed bryter de med selve grunnlaget for å drive vitenskasjournalistikk, og går over i en «synseverden» der alt er relativt (ikke i einsteinsk forstand), og «sannhet» framkommer ved å vise fram forskjellige synspunkter uten kritikk.

Journalistikken står i tett forbindelse med demokratiet. Uten media som gir oss et variert bilde av hva forskjellige aktører mener og står for – altså både hva de sier og hva de gjør – blir vi uten mulighet til å foreta informerte valg, ha informerte meninger.

Demokratiet forutsetter at media nettopp gir en bredde i synspunkter, og viser svake og sterke sider vel alle aktører i det offentlig rommet. Tradisjonelt ble dette gjort ved at forskjellige media (aviser) inntok ulike standpunkter. I dag er media i sitt offentlige selvbilde nøytrale, tar ikke standpunkt. Vi har andre steder kommentert dette som kommentatoriatets «diktatur».

«Kommentatoriatet» har en tendens til å forstå nøytralitet som omtrent lik formidling av forskjellige parter. Problemet med dette er at av og til, på noen områder, har ikke forskjellige parter samme interesse av å vise seg. Innen demokratiet vil det blant annet være slik at den som har makt framstiller ting annerledes enn den som strever etter makt, og igjen annerledes enn den som verken har eller vil komme til å få makt.

Journalisme på dette området er når journalisten ikke tar høyde for dette, ikke viser hvilke interesser som ligger bak uttalelser og handlinger, det være seg en statsråd, en opposisjonsleder eller «Hvermannsen».

Både den gode journalistikken og journalismen forholder seg til autoriteter, og forutsetter at folket i valg avgjør hva som er «rett» og hva som er «feil.»

Men når de tar dette over på vitenskap, blir det helt feil. La oss tenke en latterlig tanke: At journalisten, ut fra egne observasjoner og et utvalg «eksperter» bedømmer fotballkamper og forteller hvilke lag som er best, uten å forholde seg til hvem som får mål.

Absurd?

Javisst, men det er nettopp dette Schrødingers Katt gjør ved å vise de omtalte programmene. De viser enkeltstående, løsrevne, ureplikerte studier, som om det er representativt for vitenskap.

Mens det ikke er representativt for vitenskap, men «de alternative»: Nettopp å henge seg opp i en studie, en uttalelse fra en autoritet.

Det er ikke sånn vitenskap er. Hvor mye en måtte vrenge og vri på det: Vitenskap er ikke et demokratisk fenomen. Hva folk flest måtte mene og tro og hevde er uvesentlig.

Marit Simonsen, for å gå tilbake til utgangspunktet, gjorde en god innsats, men hadde ikke en sjanse, så lenge hun ikke overtok intervjuers rolle. For både intervjuer og intervjuobjekt nummer to, Ida Kvissel, hadde som sitt utgangspunkt at det gjelder å skape «balanse» slik at «folk» selv kan gjøre seg opp sin mening.

Det er feil premiss. NRKs vitenskapsredaksjon kan selvfølgelig gjøre om Schrødingers Katt til et populært program som «folk flest» velger i stedet for TVNorge, Fem etc.

Men dermed blir det ikke et populærvitenskapelig program, bare et populært, uvitenskapelig program.

Sånn, når leseren har strevd seg gjennom dette: Her er Marit Simonsens egen korte og konsise kommentar. Det er forresten mye annet morsomt i den bloggen, for den som tenker med hodet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: