Publisert av: raagraaum | 26 juli, 2011

Breiviks notater og manuskript som fasit – en som har skjønt det

Her om dagen skreiv vi om hvordan Anders Behrens Breivik har definert hva høyreekstremisme er for noe. På det tidspunktet ved hva han hadde fått offentliggjort på diverse internettfora. Seinere har vi fått en atskillig mye fyldigere fasit på hva det er – det 1500 store dokumentet som finnes et eller annet sted på internett. (Nei, vi linker ikke til sånt.)

Vårt innlegg her var en implisitt oppfordring til de som har deltatt i denne debatten, på den såkalte «høyresida» (med unnskyldning til anstendige Høyrefolk), om for en gangs skyld å innse at også de kan ha kommet til å gå over grensa for hva som er anstendig og riktig.

I dag oppdager vi at en har gjort det: Bloggeren Bjørn Stærk:

And those of us who have criticized immigration and Islam over the years have thought long and hard about whether anything we’ve ever written could have encouraged the terrorist in his efforts. (The honest answer? Probably.)

Gledelig ærlighet i en virkelighet der Siv Jensen tyr til floskler om at «Vi er alle AUF-ere» og de vanlige gråtkvalte tiradene om hvor urettferdig det er at noen kan komme til å ta FrP-eres utsagn på alvor.

Advertisements

Responses

  1. Hei Raag Raaum

    Jeg er enig med deg i at Bjørn Sterk har skrevet et veldig innsiktsfullt essay. Du berømmer at han i denne situasjonen er i stand til å ta eller åpne opp for selvkritikk. Det er flott at Bjørn Sterk gjør det. Men et annet poeng i hans essay er at vi må være bevisste på hvilken retorikk vi bruker når vi henvender oss til meningsfeller eller meningsmotstandere. I Bjørn Sterks essay dreier dette seg om hvorvidt islam-kritiske forfattere implisitt har beredt grunnen for voldsbruk gjennom agresiv metaforbruk, selv om de eksplisitt sier at de er motstandere av voldsbruk. Jeg vil trekke dette fokuset på retorikk enda lenger. Jeg tror Stoltenbergs løfte om mer demokrati og mer humanitet virkeliggjøres best dersom vi klarer å formulere våre meninger og overbevisninger på en måte som virkelig uttrykker et ønske om en dialog med de som ikke deler våre meninger. Hvis en ytring inneholder ironiske sleivspark eller skjulte anklager eller fornærmelser, tror jeg det vil hindre en slik ytring i å bidra til denne dialogen.

    Jeg mener ikke at ditt innlegg her er et grovt eksempel på dette, men du kan tenke over hvorfor du skriver «for en gangs skyld» i denne passasjen: «Vårt innlegg her var en implisitt oppfordring til de som har deltatt i denne debatten, på den såkalte “høyresida” (med unnskyldning til anstendige Høyrefolk), om for en gangs skyld å innse at også de kan ha kommet til å gå over grensa for hva som er anstendig og riktig.»

    Jeg synes også du kan tenke over ordbruken i det siste sitatet: «Gledelig ærlighet i en virkelighet der Siv Jensen tyr til floskler om at “Vi er alle AUF-ere” og de vanlige gråtkvalte tiradene om hvor urettferdig det er at noen kan komme til å ta FrP-eres utsagn på alvor.»

    Hvis jeg selv har lykkes retorisk med det jeg har skrevet her, så oppfatter du det ikke som et personlig angrep, men som et velment råd om hvilke retoriske strategier jeg tror det er hensiktsmessig å ty til i politisk dialog.

    Hilsen Frode

  2. «Seems we have more to fear from the fear of multiculturalism, than from multiculturalism itself.»

  3. Frode,

    takk for lang og saklig kommentar. Av forskjellige grunner (også kalt privatliv) kan det ta litt tid før vi kan svare mer utførlig. Vi (og særlig n, noe mindre RR) er på mange måter enig. Men slik vi ser det, har det over en årrekke, eller tiårrekke, eller i alle fall et godt halvt århundre, vært en ubalanse i hva som oppleves som ytterliggående politiske synspunkter. Det gir helt spesielle retoriske utfordringer.

    Imens forsøker jeg å gi honnør til de som, på samme måte som Bjørn Stærk, utviser ærlighet og selvkritikk i disse dagene.

  4. Hei,

    Flott at du krediterer Bjørn Sterk for en flott artikkel. Jeg må si meg helt enig med Frode over, at denne episoden er noe vi må lære av, og at en av de tingene vi bør lære, er hvordan vi retorisk tiltaler hverandre.

    Jeg registrerer med gru en utvikling i debatter om at man har blitt mye mer «mot» enn «for». Istedet for å kjempe for en sak, eller ytre en mening, synes det oftere lettere å heller kritisere andre og andres meninger.
    På det mest ekstreme vitner det om hvordan barn snakker til hverandre. Kristin Halvorsen skal ikke si mye før hun blir stemplet som naiv og kjedelig politisk korrekt. Siv Jensen skal heller ikke si mye før hun blir stemplet som rasist.

    Som Bjørn Sterk imidlertid prøver å fortelle, er dette uansett ikke tiden for å slenge inn kontroversielle meninger, eller bemerkninger om «den andre siden» – om man har litt respekt.

    I lille Norge har vi noen grunnleggende felles verdier, uansett hvor i partibarometeret man befinner seg. Det dreier seg om demokrati og ytringsfrihet. Det er dette som er blitt angrepet, og da er det kanskje greit da, og for en gangs skyld stå sammen om noen ting, i stedet for å være mot.

    Derfor synes jeg det blir litt upassende å berømme en forfatter for et godt innlegg, for siden å avslutte berømmelsen med en kommentar stikk i strid med den krediterte forfatterens hensikt.

  5. Frode: Jeg synes oppriktig talt at du bommer ganske kraftig. Ja, man skal tenke over hvordan det man sier tolkes – men det må være grenser for hårsårhet og krav om politisk korrekthet.

    Særlig synes jeg konteksten du sier dette i er litt, la oss si mistenkelig. Du fremstiller det som om ditt ønske om snillere retorikk er av samme art som Raaums (og Stærks) ønske. Men i realitetener det vesentlig forskjell mellom det Bjørn Stærk kritiserer hos innvandringskritikere – at de har en språkbruk som impliserer at situasjonen er så kritisk at vold kan være rett svar – og det du kritiserer hos Raaum – som er en språkbruk som i verste fall kan medføre at noen blir litt snurt. Det du gjør er ikke å trekke fokuset på retorikk lenger, du introduserer i stedet et helt nytt fokus på en helt annen form for (potensielt) ugrei retorikk.

    Eller sagt på en annen måte: Jeg synes du bommer med *din* bruk av retoriske virkemidler her. Det du sier bringer ikke debatten videre, men fører heller til en avsporing av debatten om den virkelig farlige retorikken. Og det er neppe hensiktsmessig – med mindre hensikten din nettopp er å stanse en ubehagelig kritikk av innvandringskritikere.

  6. Johan: Jeg er helt enig i at det er veldig stor forskjell mellom det Bjørn Sterk kritiserer hos innvandringskritikere, og det jeg har stilt spørsmålstegn ved hos Raaum. Slik jeg ser det er en av forskjellene at kritikken av islamkritikerne også er en moralsk kritikk. De som har uttrykt sin kritikk av Islam på aggresive og hatefulle måter har gjort noe moralsk kritikkverdig. Min kritikk av Raaum er derimot ikke ment å uttrykke noen slik moralsk fordømmelse. Jeg forsøker å si noe om hvilken type retorikk jeg tror er mest hensiktsmessig dersom man ønsker å påvirke en meningsmotstanders synspunkter. Når jeg er skeptisk til Raaums retorikk er det ikke fordi han kan komme til å såre noen, men fordi jeg tror ytringer med den typen retorikk ikke vil nå frem, dersom det er hensikten. Kritikken av islamkritikernes retorikk er langt viktigere, og slik sett kan du ha rett i å karakterisere mitt innlegg for å være en avsporing.

    Jeg vet ikke helt hva du sikter til når du skriver at konteksten jeg skriver dette i er litt mistenkelig. Det er i hvertfall ikke slik at min hensikt er å stanse ubehagelig kritikk av innvandringskritikere. (Mitt eget politiske ståsted heller mot venstre på en venstre-høyre akse). Det jeg er opptatt av er at debatter om islam eller innvandring vil tjene på at debattanter behandler hverandre med mest mulig respekt, så lenge man holder seg innenfor de demokratiske spillereglene.

  7. Frode, hvilken type retorikk ville du foreslå hvis hensikten er å endre oppfattelsen av hvor Frp finnes i skalaen av politiske meninger mht. blant annet islam, ikke-vestlige innvandrere, politiske motstandere?

    Etter vår oppfattelse har Frp over mange tiår greid å skape et bilde av sine meninger som minner om Flettfrid Andresens utsagn om Høire: «Jeg er upolitisk, jeg stemmer Høire». Frp har greid å lage et bilde av sine meninger som om de representerer «folk flest». Fornærmelser mot Frp er blitt til fornærmelser mot «folk flest».

    Nå er noe av problemet med Frp at de over tid gjerne har ment omtrent «alt mulig» – det beste eksemplet er kanskje oljefondet som Carl I Hagen i sin tid foreslo skulle settes av som pensjonsfond og ikke røres; mens de ikke omtrent på samme tid hadde slagordet «Nordsjøens skatter betale folkets skatter».

    Frp hadde i sin tid en betydelig indre opposisjon av liberalister. Disse ble som kjent ekskludert på Bolksesjølandsmøtet, mens politikere som hadde nært forhold til erklærte rasister (det som ble til Hvit Valgallianse) ble beskyttet mot kritikk av daværende formann.

    Vi mener å se at det idag igjen finnes en god del opposisjon mot retorikken fra Carl I Hagen, Ulf Erik Knudsen, Per Sandberg, Tybring Gjedde …

    Spørsmålet vi ikke har funnet noe svar på er – er det mulig å bekjempe systematisk uredelighet uten for eksempel ironi?

  8. Jeg er ikke selv vant med å diskutere politikk skriftlig, har faktisk aldri gjort det. På det grunnlaget kan man kanskje si at jeg egentlig ikke har så mye jeg skulle ha sagt her. Men som tilhører/leser av politiske debatter har jeg gjort meg opp noen meninger om hva jeg synes mangler i mange slike debatter. Jeg tror debatten blir mest mulig fruktbar, og deltakerne i debatten har størst mulighet for å nå frem med sine synspunkter til meningsmotstandere og tilhørere/lesere dersom man bl.a

    1) fremstiller meningsmotstanderens synspunkter på en mest mulig fair måte, og viser hvilke svakheter synspunktene har, med utgangspunkt i en slik fair fremstilling. Jeg kan ikke se at en debattant har noe å tjene på å angripe karikerte fremstillinger av meningsmotstanderens synspunkter. Slike karikerte fremstillinger kan være underholdene for de som i utgangspunktet er uenig i synspunktene som karikeres, men jeg tror meningsmotstandere og tilhørere/lesere ofte vil oppleve det som om meningsmotstanderen ikke tas på alvor, og som en grunn til ikke å ta den som karikerer synspunktene på alvor.

    2) Jeg tror det er lurt å unngå bruk av ord som ”meningsløst”, ”latterlig”, ”absurd”, ”vannvittig” o.l. Dette er ord som viser at man ikke anerkjenner meningsmotstanderen som en tenkende og rasjonell person. Man vil naturligvis ofte oppleve at den man debatterer med presenterer argumenter som man synes er dårlig tenkt, men da må jo det mest effektive være å vise det gjennom å påvise svakhetene i argumentasjonen. Igjen tror jeg sjeldent man vil se at bruk av ordene jeg listet opp i første linje her får meningsmotstanderen til å reflektere kritisk over sine egne synspunkter, eller at det virker spesielt overbevisende på tilhørere/lesere. Slike ord kan vi reservere for å beskrive handlinger av den typen Behring Breivik har begått.

    3) Jeg tror også det er lurt å unngå å formulere seg på måter som virker fornærmende, hånende, nedlatende o.l. Unngår man det, viser man respekt for den man debatterer med, og jeg tror man vinner respekt både hos meningsmotstandere og tilhørere/lesere.

    Dette var noen eksempler, men jeg tror jeg stopper her før det blir en hel avhandling ut av det. Jeg ser på retoriske poenger av den typen jeg har listet opp her både som effektive teknikker for å vinne frem med sine synspunkter, men like mye som spilleregler som kan muliggjøre det man med en floskel kan kalle en ”ekte dialog”.

    Når det gjelder bruk av ironi er jeg ikke i tvil om at også ironi har en plass i politiske debatter, men da gjort med en finesse som unngår de tingene jeg har eksemplifisert over. Det best formulerte argumentet jeg kan tenke meg i en politisk debatt er det som ville fått meningsmotstanderen til å le av seg selv. Jeg tror det kan være interessant å reflektere over hvordan man må behandle en meningsmotstander for at det skulle kunne være mulig (jeg er veldig sikker på at det i enkelte sammenhenger er mulig).

    Beklager langt innlegg. Det er ikke spesifikt myntet på innleggene på din blogg, Raag.

  9. Kenneth,

    Det vi går inn på er en del av Bjørn Sterks blogginnlegg. At vi roser det betyr ikke at vi er enige i alt han skriver. Som du kan se har vi i dag også rost FpUs Vanebo og Anfindsen. Det betyr ikke på noen måte at vi er enige i andre ting disse to måtte si og mene.

  10. Frode,

    Vakre tanker om politisk debatt.

    Dessverre trur vi du tar feil. Hvis vi hadde tatt beslutninger bare ut fra rasjonelle data og logiske konklusjoner, ville verden sett veldig annerledes ut.

  11. Jeg er helt enig med deg i at det er begrenset i hvilken grad meningene våre er basert på rasjonelle argumenter og henvisning til objektive fakta. Følelseslivet vårt er vel så viktig, men jeg mener det er akkurat det som er mitt poeng. La meg først fremstille det kynisk: Hvordan kan jeg best manipulere følelsene til mine meningsmotstandere og tilhørere/lesere for at de i størst mulig grad skal bli følelsesmessig åpne for mine synspunkter? Jeg mener punkt 1-3 i forrige innlegg gir gode eksempler på en slik emosjonell manipulasjon: Fremstill motdebatantens synspunkter på en fair måte, frastå fra å kalle synspunktene latterlige og vanvittige, og ikke fornærm eller vær nedlatende. Men motivasjonen for å bruke en slik retorikk trenger ikke å være en kynisk manipulasjon. Pussig nok kommer man frem til det samme, i hvert fall slik jeg ser det, dersom man spør seg hvordan man bør forholde seg til meningsmotstandere for å legge best mulig til rette for en ”ekte dialog” (her burde det ikke vært hermetegn, men jeg har litt angst for klisjeer). I den grad retorikken jeg skisserer er urealistisk og idealisert vil jeg si at det dreier seg om at det psykologisk sett er vanskelig for oss å unngå å bruke den typen retoriske virkemidler jeg advarer mot i forrige innlegg.

  12. Vel, det som er viktig, hvis en skal skape enighet om noe annet enn motstanderen egentlig mener, er å forandre referanserammen for hvordan «virkeligheten» er. «Framing» kalles det gjerne.

    Men i dette tilfellet er det sånn at Frp er splitta. Det er en del (særlig blant de gamle) som egentlig, hva de enn sier utad, som er dypt rasistiske. (I europeisk betydning av ordet, altså mer etnisk).

    Mens blant de yngre er det en god del som er ærlig og alvorlig ikke-rasistiske.

    I tillegg er det en rekke mennesker som har falt for Carl I Hagens retorikk, der han den ene dagen er dypt og grovt rasistisk i uttalelsene, for neste å være nesten ikke.

    Vår intensjon er ikke dialog med Carl I Hagen-Frp. Vi er riktignok jevngamle, men vi har mer tiltro til de yngre. Og det selv om vi er grunnleggende uenig med dem om hva slags samfunn vi bør ha mht. liberalisme og sånt. Men det er en ærlig sak. Vi er uenig med Trine Schei Grande også, men ser ingen grunn til å ironisere over henne.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: