Publisert av: raagraaum | 3 november, 2011

Slutten på utdanningens betydning

n gjorde i sin tid noen undersøkelser om hvordan nordmenns utdanning (lengde) utvikla seg i første nær 3/4 av forrige århundre.

Han fant at forskjellige grupper av nordmenn fulgte en spesiell kurve, gjerne kalt naturlig vekst, eller vekst som er drevet av veksten selv. (For de mer matematisk anlagte, vi snakker selvfølgelig om potenser av konstanten e.)

Problemet med en funksjon av typen ke^x (der k er en empirisk funnet konstant, e som sagt en matematisk konstant, og potensen x representerer årstall) er at den før eller seinere vokser forbi all fornuft.

I undersøkelsene var funksjonen uttrykt i prosent av befolkningen. Det er da åpenbart at mer enn 100% er umulig. Vel, ikke helt umulig, det er en mulighet for at en del av befolkningen tar flere parallelle utdannelser, men i det store og hele, før eller seinere må ei slik utvikling bryte sammen.

Noe av årsaken til dette er at samfunn av sosialdemokratisk type (og enda mer reint planøkonomiske) i en viss del av utviklinga vil belønne utdannelse med konkurransefordeler. Men så lenge det er en fordel å ha utdannelse, vil (andre ting holdt likt) den som har lenger utdannelse vinne over den som har kortere.

Problemet er at utdanningslengde er en konkurransefordel som ikke kan vokse i det uendelige. Før eller seinere vil andelen av livet som såpass voksen at en kan være produktiv opptas av så mye utdannelse at fordelene forsvinner. For å ta det ut i det absurde, 100% av livet etter la oss si 15 i utdannelse, kan ikke gi noen konkurransefordel i yrkeslivet. Et eller annet sted tidligere vil fordel/ulempe bli negativ.

n kom fram til at dette ville føre til at utdanning ville miste sin verdi. Ikke sånn at det å være uten utdanning var en fordel. Poenget er at hvis en ikke har en viss minimum av utdannelse, er de fleste muligheter stengt, men det å ha mer utdannelse enn dette minimum gir ikke noen fordeler.

I denne sammenhengen antok n at noen få år inn i dette århundret ville det å være lærer være lite attraktivt, og utdannelse ikke lenger være den konkurransefordelen den har vært i Norge.

Inspirasjonen til denne posten er en graf lånt fra Paul Krugman i NY Times:

Hvis du, i USA, ikke er blant den øverste prosenten i samfunnet, spiller det liten rolle om du har utdannelse eller ikke.

Og, mens de 99 prosentene i denne grafens tidsrom har en i det vesentligste jevn, lineær vekst, er det åpenbart at denne ene prosenten av griserike er inne i en naturlig vekst, det vil si en vekst som er drevet av selve veksten, og dermed er ute av kontroll.

Det er et sånt samfunn lokale liberalister ønsker seg. Selv om de måtte snakke varmt om hvordan de fattige og såkalt «folk flest» har problemer. Så lenge de, i den verden vi lever i, er liberalister, er sannheten, enten de er klar over det eller ikke, at samfunnet de ser for seg vil gå i den retningen som USA er inne i.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: