Publisert av: raagraaum | 14 april, 2012

En tredje mulig diagnose (terroristen).

Vi har stilt oss tvilende til en del av motforestillingene som har kommet mot diagnosen som først ble stilt – paranoid schizofreni. Ikke så mye fordi vi har ment at diagnosen må være rett, som at kritikken har vært framsatt på temmelig tvilsomt grunnlag.

Den andre diagnosen (personlighetsavvik men ikke psykose) har ikke møtt samme vegg av motstand, og det uten de lekkasjene som kom fra den første.

Dette gjør at vi mener det er grunn til å stille spørsmålet: Er det slik at det andre teamet psykiatere har levert et resultat som «det norske folket» (eller i alle fall norske journalister og synsere) ønsker at de skulle finne?

Så kommer det en stemme som viser en tredje mulighet – paranoid psykose.

Det er forståelig at de to teamene sakkyndige har skygga unna denne muligheten, for det er en i høyeste grad vanskelig, og til tider misbrukt diagnose. Ikke bare Juklerødsaken (som omtales i artikkelen) men diverse mindre kjente tilfeller av maktmisbruk ved hjelp av psykiatere har skjedd.

Vi siterer:

Det handler om paranoid psykose (paranoia). Denne lidelsen har vrangforestillinger som hovedsymptom. Personligheten for øvrig kan være rimelig godt bevart, og funksjonsnivået utenom området for vrangforestillingene trenger ikke være vesentlig nedsatt.

Norsk offentlighet har et problematisk forhold til denne diagnosen. Det var denne diagnosen (kverulantparanoia) som Arnold Juklerød fikk på Gaustad i sin tid. Som kjent ble det dannet en støttegruppe som gjorde mye av seg og som hadde mange profilerte personer som medlemmer (deriblant stortingsrepresentanter) og som var uenige i denne diagnosen. En stor del av problemet knytter seg til hva som skal kjennetegne en «vrangforestilling».

Det er vel langt fra noen enighet om Juklerød – var han syk eller forfulgt ved hjelp av psykiatere? Som siste setning over peker på: Det kommer an på om det aktuelle forestillingene kan kalles vrangforestillinger.

I Juklerøds tilfelle blir det hevda at han hadde rett saklig sett, sett i etterkant. Vi skal ikke gå inn i noen diskusjon om dette, men det viser hvor vanskelig en slik diagnose er.

Psykiater Karterud sier om dette:

Det som kjennetegner vrangforestillinger er for det første at saksinnholdet ikke korresponderer med virkeligheten, at de fastholdes med rigide gjentakelser av de samme argumenter eller begrunnes med nye og heller ikke holdbare argumenter når en forsøker å imøtegå dem, og at det er en manglende evne til å se saken ut fra forskjellige perspektiver, som vitner om det en i psykiatrien kaller svekket (eller opphevet) realitetstestende evne. Ved paranoid psykose inngår forestillingene i et system som får en nærmest altomfattende betydning for vedkommendes livsprosjekt.

Vi stiller spørsmålet: Hvis det norske folket (eller i det minste journalistene) forsto innholdet i dette, ville ikke en slik diagnose tilfredsstille følelsen vår at ABBs handlinger «er sinnssyke»?

Som vi har vært inne på tidligere, mye avhenger av om terroristen virkelig mente (mener) det han kommer til å si, det han har skrevet og sagt til politiet – eller om det er en slags tankelek han, sammen med en del andre har spunnet seg inn i, og så har hans spesielle personlighet så og si tvunget ham inn i en handlingsrekke som førte til bomba ved regjeringsbygget og drapseksessene på Utøya.

Karteruds spørsmål kommer nok for seint. Journalistene har bestemt seg, og det skal mye til at ikke retten følger det som er «den almene rettsoppfatningen» – særlig når den sammenfaller med siktedes ønske.

Men der er også paradokset: Vi blir et samfunn som til det siste danser etter terroristens pipe.

For journalsmen er dette også en gylden mulighet: Etter at dommen er falt, etter at tingene faller til ro, kan de grave fram igjen Karteruds artikkel, og begynne å spinne videre på ei sak som kommer til å følge oss like så lenge som «krigen» (den tyske okkupasjonen av Norge) gjorde.

Men da kan de kanskje også ta opp på alvor problemet ved de som har levert innhold til ABBs vrangforestillinger. Hvis de tør. For som kjent går det et stykke inn i et av landets største partier.

Advertisements

Responses

  1. «Men der er også paradokset: Vi blir et samfunn som til det siste danser etter terroristens pipe.»

    Du mener at det er et problematisk paradoks dersom en tilregnelig massemorder som anser seg selv som tilregnelig blir dømt som tilregnelig??

  2. Hvis det var bare det, så.

    Men han har i stor grad fått «oss» til å godta at han representerer et politisk syn, at han er har foretatt drapene som ledd i et rasjonelt politisk synspunkt, Rasjonelt, om enn ytterliggående.

    Det er dette han ønsker å forsvare ved å bli dømt som tilregnelig.

    Det er hensynet til ytterliggående FrP-ere og andre høyrøstede samfunnsdebattanter som sannsynligvis kommer til å hindre at retten kommer til at han er paranoid psykotisk. Det er en politisk motivert manglende diagnose vi kommer til å få.

    Fordi ABB har sørga for å legge seg såpass nær på det som inntil 22.7. var ansett som stuerent, litt hipt «anti-politisk-korrekt» å uttrykke om innvandrere og Arbeiderpartiet.

    Vi tviler på at retten har mot til å si at disse meningene, når de presenteres av en som ikke er villig til å endre standpunkt når fakta kommer på bordet, kan være uttrykk for en psykose, en sinnssykdom.

  3. […] har tidligere antyda at den ideelle dommen for vår hjemlige kristenkonservative terrorist er at retten greier å […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggers like this: