Publisert av: raagraaum | 3 mai, 2012

Skal juristene bestemme?

Drammens ellers formidable politimester, Christine Fossen sier i dagens lokalavis, Drammens Tidende:

– Helt elementært

Politimester i Søndre Buskerud, Christine Fossen har ikke forståelse for politikere som blander seg inn i politiets arbeid.

– Vi har et system der stortingspolitikere er lovgivende og påtalemyndigheten er utførende. Det hjelper ikke at man er engasjert. Dette er helt elementært, sier Fossen.

For å sette det litt på spissen, dette minner om hva en (nå pensjoner) politimann skal ha gått rundt og sagt i Drammens gater: «Her gjelder ikke Norges lover, her gjelder mine lover.»

Den som har gått på den tiltakende juristifiseringen av Norge, vil selvfølgelig se på dette som to veldig forskjellige, ja diametralt motsatte, utsagn.

Men la oss se litt på det. For politimester Fossen sier også noe mer:

Men vi i politiet har også en annen rolle. Vi skal finne ut hva som faktisk skjedde i saken, sier Fossen.

Nei, det er ikke politiets rolle. Politiet har to forskjellige rolle her.

Den ene, i sivilsaker (som vel sjelden er politiets rolle) er å finne ut hva som med sannsynlighetsovervekt er riktig. På godt norsk: Hva som er over 50& sannsynlig at er riktig.

I straffesaker gjelder et annet krav, som ser litt forskjellig ut etter om du er den anklagede eller den forulempede. For den anklagede gjelder: Bare der som kan bevises.

For den forulempede: Bare det som ikke kan utelukkes.

Dette er viktige rettssikkerhetsprinsipper, men den gode politimesteren gjør en alvorlig feil ved å blande dette sammen med sannheten. «»Sannhet» er, filosofisk sett, et vanskelig begrep. Men for oss vanlige mennesker, betyr det: Skjedde det virkelig?

La oss si at du går på gata en mørk kveld, og blir slått ned av din gamle uvenn fra skolen, Albert Henriksen. Du melder havner på sykehuset, får skadene du er påført dokumentert, og saken anmeldes til politiet.

Men ingen har sett hva som skjedde, og Albert Henriksen har ei kone som påståelig hevder at han var hjemme og i seng på det aktuelle tidspunktet.

Vil politiet komme til å finne fram til sannheten? Selvfølgelig ikke. Saka vil bli henlagt på grunn av bevisets stilling.

Hva så med saker der det hele er mer uklart? Saker som politiet kvier seg for å ta i, saker som blir trenert, lagt bort. Saker der Albert Henriksen er i samme karateklubb som aktuelle polititjenestemenn som undersøker saka, og derfor er sikre på at den gode venn Henriksen på ingen måte kan ha gjort noe sånt?

Det er her vi trenger våre folkevalgte. Det kan være behagelig for politimester Fossen og hennes kolleger om stortingsrepresentantene er snille og lar være å bry seg med om lovene de vedtar faktisk blir fulgt.

Men det er ikke politimesteren som bestemmer om vi, velgerne, er fornøyd med de vi velger som våre representanter. Det er vi, velgerne.

La oss se det andre veien: Politiet og domstolene skal bare utøve politikernes vilje, slik den finnes i lover, forskrifter og forarbeider til lovene. De skal ikke blande seg inn i hva politikerne gjør.

Det er politimester Christine Fossen som driver utilbørlig press mot de folkevalgte, sine oppdragsgivere, ved slike utsagn.

Så hurra for Lise Christoffersen og ((for den som har tilgang til papiravisa) redaktøren i Drammens Tidende, som er en av de få journalistene som ser ut til å holde hodet kalt i denne saka (leder 2. mai 2012).

Lise Christoffersen sier det i samme artikkel slik:

– Hvis jeg hadde mottatt slik informasjon uten å gjøre noe, ja da ville jeg ikke hatt en rolig dag etterpå, sier stortingsrepresentant Lise Christoffersen (Ap) til dt.no.

Det er ikke den utøvende maktas tjener som snakker, det er oppdragsgiveren.

Reklamer

Responses

  1. Borgerne (inkludert stortingsrepresentanter) har naturligvis rett og plikt til å formidle relevante fakta til politiet. Noe annet er å legge press på politi og domstoler i behandling av enkeltsaker. Statsråder har embeter der de utøver makt (de er kongens tjenestemenn) og har derfor svært lite slingringsmonn når det gjelder å tråkke inn på den domstolenes/påtalemyndighetens enemerker, mens stortingsrepresentanter har en helt annen rolle.

  2. Langt på vei enig, men dette med at statsrådene er «kongens tjenestemenn» bygger på en foreldet statsskikk. Statsrådene er politikere, og folket stemmer i stor grad på de ledende politikerne – som enten er i statsråd, eller i opposisjon. Det er noe kunstig, noe som henger igjen fra embetsmanns-veldet, i den måten vi har lagt bånd på statsråden.

    Det er ingen andre enn embetsverket som tjener på dette – og late journalister som kan «ta» en statsråd og skape stor blest, og dermed salg, uten å gå til bunns og se på hvilke interesser som egentlig står bak.

    Det ligger et betydelig demokratisk problem skjult i at embetsmenn/tjenestemenn i departementer og andre organer kan drive sin politikk som er formelt skjult for Stortinget – og at media så til de grader slumser med sin undersøkende oppgave.

    Et av de klareste eksemplene er vel Grethe Faremos avgang i 1996.

    Mer nært er Audun Lysbakkens avgang – hvem var det som «lekket»? Hvilke interesser lå bak?

  3. Joda, statsrådene er politikere og mye av utfordringen ligger naturlig nok der, men ellers tror jeg du blander litt kortene. Statsrådene er også sjefer for sentralforvaltningen og tar beslutninger i enkeltsaker (ofte fordi de er ankeinstans for underliggende etater), en statsråd kan innenfor visse rammer instruere forvaltningen. Korrupsjonspotensialet og muligheten for maktmisbruk som ligger i dette er betydelig, nettopp derfor blir den enkelte statsråd med rette overvåket nøye. Stortingsrepresentantene er bare representanter, de er ikke sjefer, de tar generelle beslutninger om lover, budsjett og store saker. Har en representant fra Hedmark mer personlig interesse i utbygging av E6 enn en fra Hordaland? Har en avholdsmann sterke interesser i alkoholopolitikken? Helt opplagt, og det er forsåvidt poenget med Stortinget: Det er en samling av interesser som balanseres mot hverandre og dette skjer ideelt sett i full åpenhet. En stortingsrepr kan involvere seg i enkeltsaker, men er ikke sjef for den aktuelle forvaltningsenhet.

  4. Spørsmålet er vel hva som er «å blande». Og hva som er korrupsjon og maktmisbruk. Så langt vi kan se er det ikke noe av dette som ligger bak de to sakene vi bruker som eksempler. Faremo måtte gå på grunn av et maktapparat som var illojalt, mens Lysbakken og hans statssekretær gjorde det rette, men unnlot noen formelle finurligheter. I Faremosaka burde ansatte vært sparka, i Lysbakken, et lite oppslag i Dagbladet burde vært møtt med et stort gjesp – ikke-sak.

    Dermed blir det feil å bruke samme regel/reaksjonssett/måte for ansatte og for folkevalgte.

    Som kjent er det en del land der betydelige deler av embetsverket, politi og statsadvokatembete er mer eller mindre direkte/indirekte folkevalgt.

    Mens Norge er et land der disse har en helt annen selvstendig og beskytta posisjon.

    Problemet vi forsøker å pirke litt borti er det skjulte maktapparatet og hvor servilt norsk presse for tida lar seg bruke i deres spill.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategorier

%d bloggere like this: