Straff, soning eller forbryterskoler?

Bloggen unfiltered perception linker i kommentar 8.5.2009 en artikkel i Morgenbladet.

Utgangspunktet for bloggen er en tanke fra advokat Staff, om at det bør gis kulturrabatt for «æresdrap.» Vi skal her ikke gå inn på dette – interesserte bør heller gå til unfiltered perception for dette. (Det er også andre gode grunner til å følge denne bloggen.)

Men altså artikkelen i Morgenbladet.

Det er noe med filosofi i det siste. En del filosofer ser ikke ut til å bry seg med data, innsamling av opplysninger om hvordan ting er, og fortsetter den forlengst foreldede metoden: Filosofisk debatt om hvordan verden bør være. En av disse har nettopp fått Fritt Ords pris.

Mens Unge Høire (nei vi skriver ikke feil) ønsker å senke straffealderen til 14 år.

Men altså, artikkelen i Morgenbladet. Den handler, for å si det kort, om hvordan straff er å vise respekt for forbryteren. Unektelig en uvanlig vri. Vanligvis er det fra konservativt, straffevennlig hold slik at en ønsker å ydmyke forbryteren, ut fra en tro på at ydmykelse hindrer gjentakelse av uønskede handlinger.

Fakta om straff (i ordets vanlige betydning – fengsel og annen pine) viser ganske enkelt: Straff virker mot sin hensikt på svært mange måter.

De vanlige forventningene til straff illustreres godt ved et intervju i Dagsrevyen om overfallsvoldtekt: Unge, pene jenter som sa seg enige i at straffen bør økes, slik at de skulle slippe å være redde for å gå hjem fra byen aleine.

Men hvem trur egentlig på at overfallsvoldtektsmannen går rundt og tenker: «Hvor mange år risikerer jeg i fengsel hvis jeg nå voldtar henne der?»

Voldtektsmannen tenker: «Det er ingen som kommer til å finne meg.»

I den grad han tenker i det hele tatt.

For forbrytelser som medfører et sosialt stigma, er oppdagelse, avsløring det eneste som kan virke preventivt. Avsløring, og at «alle» får vite det. Om han så blir dømt til samfunnsstraff eller fengsel spiller i denne sammenhengen ingen rolle.

n vokste opp med en drapsmann i nærheten. Alle visste om hva han hadde gjort, selv om det ikke ble snakka så mye om det. Han hadde flytta og skifta navn, men like vel visste vi. Alle visste at når han høylydt uttalte sin manglende interesse for valg, så var det fordi han var fratatt retten til å delta i offentlig styre og stell.

Vi var litt redd ham, men så også hvordan han var dyktig på en del områder. En god håndverker og mekaniker. Det ble han respektert for.

Han var på sett og vis unntaket: Han hadde brukt årene i fengsel til å lære et håndverk, og fikk en ny sjanse som han brukte godt.

Det er ikke det normale for folk som kommer i fengsel. For de aller fleste er fengsel en forbryterskole. Fengsel er det mest idiotiske et samfunn kan finne på, hvis hensikten er å forhindre kriminalitet. Fengsel virker ikke forebyggende for alvorlige handlinger, virker ikke rehabiliterende, og fungerer som rekrutteringssteder for kriminelle nettverk.

Rasjonell tankegang burde tilsi: Legg ned fengslene. De koster for mye å drifte, men mer alvorlig – de samfunnsmessige konsekvensene er for alvorlige. Fengsel fører til mer kriminalitet, ikke mindre.

Det er gjennomført studier av samfunn med lav, middels og høy forekomst av drap, vel den alvorligste av alle forbrytelser. (Dessverre ingen link.) Det interessante var at i historisk/geografisk sammenheng er det direkte positiv sammenheng mellom lav straff for drap og lav forekomst av drap.

Altså, straff virker mot sin hensikt. I alle fall streng straff.

Vi antar at en viktig del av årsaken er at de stedene der straffen var lav, ble det ikke nødvendig for drapsmannen å gjømme seg etter sonet straff. Som med mannen nevnt ovenfor – alle visste om hva han hadde gjort. Det hadde sin pris å ha gjort noe sånt.

Med det «moderne» strafferegimet fulgte det en absurditet: Å sone sin straff. Det er dette som ligger til grunn for filosofene i Morgenbladet. Ved å gjennomgå en passende straff, renses individet for sine gjerninger, og kommer ut som et ubeskrevet blad.

I vårt samfunn, typisk med ny identitet, gjerne et sted der ingen vet noe om ham.

Dette bygger på religiøse forestilligner. Omvendelsen som renser for synd. En gud som tilgir hvis man bare soner, ofrer noe.

Høire ønsker å senke den kriminelle lavalderen til 14 år. Altså, tidligere inntak i forbryterskolene.

Det har et resultat: Mer kriminalitet.

Og det er jo hva høyrepartiene innerst inne ønsker: Mer kriminalitet = flere stemmer til Høyre og FrP.

Forsøket har vært gjennomført i USA (Reagan og Bushene) – og resultatet er at USA er det landet hvor størst andel av borgerne sitter i fengsel.

Da skulle man vel anta at USA var et særlig trygt land å bo i? Med forsvinnende lite kriminalitet? Men det er jo ikke sånn.

Det finnes en annen vei: Mer politi, høyere oppklaringsprosent og, særlig for volds- og impulskriminalitet, rask oppklaring-rettergang-reaksjon. Slutt på anonymitet etter soning. Et åpnere samfunn, der alternativer som samfunnsstraff, fotlenke, konfliktråd brukes på en effektiv måte.

Fenglsene, de lange straffene, passer for økonomiske kriminelle. Det er der vi har menneskene som tenker seg om før de gjør noe galt.

Skal vi se, er det ikke omtrent dette nåværende justisminister er i ferd med å bevege samfunnet? Et samfunn som straffer mindre, og blir tryggere for deg og meg?